Jeg har en liste et sted over ting jeg kan skrive om når jeg ikke har umiddelbar inspirasjon. Hvor den befinner seg, vet jeg ikke. Så jeg får skrive om noe annet i stedet. Dagens skrivemotivasjon kommer vel hovedsakelig av at jeg egentlig skal rydde, men at det frister mer å skrive litt.

Igår var jeg med min nye nytilflyttede venninne på hennes årskontroll i Lillehammer. Etter brystkreft blir man innkalt en gang i året for undersøkelser. For mange er det vanskelig med årskontroll, for det bringer opp så mange vonde minner. Og frykten for tilbakefall henger over en. Jeg regner med at jeg kommer til å kjenne på noe av det samme etter hvert. Foreløpig har jeg nok andre milepæler å komme forbi. Det var i alle fall fint å kunne bli med og være litt mental støtte. Selv om legen viste seg å være litt dust.

Han mente antagelig godt, og virket i grunnen som en snill fyr, men det virket ikke som han hadde fått opplæring i hvordan møte pasienter på en god måte. Han hadde bestemt seg for hva det dreide seg om før hun hadde forklart ferdig, og avfeide påstander dersom han ikke hadde hørt om dem. På noen punkter kom han med direkte feilinformasjon, heldigvis var hun bedre orientert og kunne svare tilbake. Han jenket seg litt underveis. Men fremstod fortsatt mer arrogant og besserwisser enn han burde. Ikke var han av den gamle fastgrodde typen heller. Mer av en ung, kanskje litt usikker type. Jeg har tenkt å skrive en tilbakemelding og sende til sykehuset for å hjelpe ham. Som sagt tror jeg rett og slett han ikke var klar over hvordan han fremstod. Som lege har du en viss autoritet, og jeg tviler på at det er veldig god tilbakemeldingskultur der han jobber. Det satt en erfaren sykepleier til stede, men jeg har hørt at det ofte er et statusskille mellom sykepleiere og leger. Uansett setter jeg veldig pris på alle legene jeg har hatt med å gjøre så langt…

I dag leste jeg en artikkel i Aftenposten om Christine Koht, en komiker som har fått kreft med spredning og har laget en egen podkast om dette. Hun har fått høye kortisondoser, og har lagt på seg ganske kraftig. Hun sammenligner seg selv med Nord-Koreas overhode utseendemessig. En herlig innstilling når man kan spøke om sånt. Og det får mine ekstra tre-fire kilo til å bli latterlig lite til sammenligning.

Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å henge meg så mye opp i den lille vektøkningen. Men jeg merker jo daglig at noe er annerledes, at buksene ikke sitter like godt, at jeg har begynt å få love-handles i siden, og at jeg ikke er like komfortabel i tettsittende singlet lenger. En bagatell i det store bildet selvsagt. Og jeg kan le av det også. Men jeg gir det mer oppmerksomhet enn jeg trodde jeg ville. Fysio sier at ved brystkreft er det omvendt fra mange andre typer kreft. Folk legger på seg heller enn å gå ned i vekt, og mange sliter med å ta det av seg i ettertid. Så jeg jobber jo med å holde vekta stabil. Det er tross alt best – ikke for mye og ikke for lite. Hvis man har mulighet og overskudd til det så klart. Og det er jeg heldig nok til å ha inntil videre.