Det siste halvåret har rast av gårde i rakettfart. For meg er det kanskje det tydeligste signalet om at jeg har det bra. Min verste høst var også den lengste jeg har opplevd, og det gjør at jeg aldri klager over at tida flyr, men har lært meg å sette pris på at det føles sånn.
Jeg har nådd flere store milepæler det siste halvåret. I våres begynte jeg å trappe ned på hjertemedisinene, og spesielt Carvedilol, betablokkeren. Den ble jeg kvitt helt nå i juli! Dermed gikk jeg ned fra sju til fem piller om dagen. Forhåpentlig kan jeg slutte med Ramipril (ACE-hemmeren, også en hjertemedisin) om ca et halvt år, da er jeg nede på tre! Det var helt utrolig deilig å kunne avslutte et langvarig medisinkapittel, og det opplevdes som en stor seier.
I takt med nedtrappingen av hjertemedisiner har jeg også trappet opp på jobb. Da jeg begynte med dem på starten av 2020, stoppet hele utviklingen opp, og jeg jobbet rundt 20% i over ett år. Høsten 2020 ble jeg endelig ferdig med antistoffbehandlingen, og våren 2021 trappet jeg ned på hjertemedisiner. Og plutselig fikk jeg mer energi og overskudd. Jeg nådde et sted mellom 40 og 50% før sommeren, og har fortsatt på 50-60% siden august. Hevelsen jeg har hatt i kroppen har gradvis avtatt, og jeg har fått ansikts- og kroppsfasongen min mer og mer tilbake. Jeg passer endelig inn i klærne mine igjen (så godt som), og oppdaget først da hvor mye den lille forandringen endret selvbildet mitt, og hvor fornøyd jeg har vært med eget utseende. Gradvise endringer blir fort usynlige og viskes ut i større sammenhenger. I det siste har jeg begynt å like mitt eget speilbilde igjen, og det var en aha-opplevelse da jeg innså dette. Jeg har uansett vært en av de heldige, og ikke lagt på meg mer enn noen få kilo under behandlingen. Det er ikke uvanlig å legge på seg så mye som 15-20 kg, og mange sliter veldig med å gå ned igjen etterpå blant annet på grunn av den langvarige hormonbehandlingen.
Jeg har også fått tilbake store deler av korttidshukommelsen, og klarer å fokusere på en ting svært mye lenger enn før. Det betyr at jeg kan gjøre mye større nytte for meg på jobb, hvor jeg trives mer enn jeg har gjort i noen annen jobb tidligere. Det er helt nydelig å kjenne at jeg gleder meg til å dra på jobb når jeg står opp om morgenen, og det vanskeligste er å begrense meg selv. Jeg bruker fortsatt min egen regel: Først og fremst energi til trening, deretter min del av husarbeid og fungere på hjemmebane, og deretter kommer jobb. Det fungerer veldig bra, men jeg lar meg lett rive med på jobb rett og slett fordi jeg koser meg sånn når jeg er der. Jeg har verdens beste ledere og kollegaer, som hele tiden streber etter å gjøre seg selv og opplegget enda bedre, utvikle nye konsepter og levere et helhetlig og gjennomtenkt produkt. Vi har ressurser tilgjengelig til å oppnå målene, og ser fra halvår til halvår at det blir en utvikling, og at vi får noe igjen for arbeidet. Mine sterke sider som jeg bringer inn i gjengen er blant annet anlegg for akademisk skriving, slik at vi får forankret alle disse idéene og konseptene, og fordi vi tenker noenlunde likt blir resultatet som oftest bra. Jeg føler meg verdsatt og får gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjør, og det betyr mye for egen trivsel at jeg igjen føler meg nyttig.
I våres fikk jeg melding fra Forsvaret at jeg måtte få en lege til å beskrive når jeg kom til å være 100% tilbake i jobb, og at jeg kanskje kom til å bli avskjediget om jeg ikke nærmet meg 100% i januar 2022. På den tiden jobbet jeg fortsatt rundt 20%, der jeg i økende frustrasjon hadde stått og stampet i over ett år. Den meldingen gjorde en utmerket jobb med å få meg til å føle meg nytteløs og ubrukelig. Rent logisk visste jeg at det ikke var min feil, og at det ikke stod på min egen motivasjon eller innsats, men følelsene kommer uansett. Jeg brukte også mye tid og energi på å forklare at det ikke gikk an å gi noe estimat på når jeg er helt tilbake, hvis jeg i det hele tatt kommer meg opp til 100% igjen. Etter brystkreft har jeg hørt om tilfeller som varierer fra å jobbe gjennom hele behandlingsforløpet, til 12 år før man er helt tilbake, til å ikke komme tilbake i det hele tatt. Det er en usikkerhet som har vært tung å bære. Derfor ble det også ekstra oppløftende å oppleve utviklingen jeg har hatt det siste halve året.
En siste milepæl jeg vil nevne er studiene. Da jeg fikk diagnosen i februar 2019 var jeg halvveis gjennom et årsstudium i økologisk landbruk. Jeg fullførte eksamenene og studiesamlingene, men manglet tre semesteroppgaver for å fullføre. Litt før nyttår fikk jeg melding fra høgskolen om at denne våren var siste sjanse til å ta igjen det tapte uten å måtte ta hele studiet på nytt, og jeg bestemte meg for å prøve. Natt til 32-årsdagen min klarte jeg å fullføre den siste oppgaven. Det kostet meg mye energi og en god del hviledager, men jeg fullførte, og det gav en mye tiltrengt mestringsopplevelse.
Jeg oppdager innimellom hvor langt utviklingen har kommet. Nylig slo det meg at å tømme oppvaskmaskinen nå koster meg et par minutter som jeg knapt tenker over. For et halvt år siden ville den samme oppgaven tilsvart en halvtimes løpetur i energi. Jeg forstår nå i enda større grad hvorfor det er så vanskelig for pårørende å sette seg inn i hvordan det er å ha fatigue, og hvor vanskelig det er å forklare for den som opplever det uten å bare si det som man føler i øyeblikket, at man er «sliten». For min egen del er det i alle fall enda en ting å være takknemlig over at jeg kan begynne å legge bak meg. Alt i alt er livet mitt bedre enn det har vært på lenge, og jeg har jevnt over mye mer overskudd enn «underskudd».