Det siste halvåret har rast av gårde i rakettfart. For meg er det kanskje det tydeligste signalet om at jeg har det bra. Min verste høst var også den lengste jeg har opplevd, og det gjør at jeg aldri klager over at tida flyr, men har lært meg å sette pris på at det føles sånn.

Jeg har nådd flere store milepæler det siste halvåret. I våres begynte jeg å trappe ned på hjertemedisinene, og spesielt Carvedilol, betablokkeren. Den ble jeg kvitt helt nå i juli! Dermed gikk jeg ned fra sju til fem piller om dagen. Forhåpentlig kan jeg slutte med Ramipril (ACE-hemmeren, også en hjertemedisin) om ca et halvt år, da er jeg nede på tre! Det var helt utrolig deilig å kunne avslutte et langvarig medisinkapittel, og det opplevdes som en stor seier.

I takt med nedtrappingen av hjertemedisiner har jeg også trappet opp på jobb. Da jeg begynte med dem på starten av 2020, stoppet hele utviklingen opp, og jeg jobbet rundt 20% i over ett år. Høsten 2020 ble jeg endelig ferdig med antistoffbehandlingen, og våren 2021 trappet jeg ned på hjertemedisiner. Og plutselig fikk jeg mer energi og overskudd. Jeg nådde et sted mellom 40 og 50% før sommeren, og har fortsatt på 50-60% siden august. Hevelsen jeg har hatt i kroppen har gradvis avtatt, og jeg har fått ansikts- og kroppsfasongen min mer og mer tilbake. Jeg passer endelig inn i klærne mine igjen (så godt som), og oppdaget først da hvor mye den lille forandringen endret selvbildet mitt, og hvor fornøyd jeg har vært med eget utseende. Gradvise endringer blir fort usynlige og viskes ut i større sammenhenger. I det siste har jeg begynt å like mitt eget speilbilde igjen, og det var en aha-opplevelse da jeg innså dette. Jeg har uansett vært en av de heldige, og ikke lagt på meg mer enn noen få kilo under behandlingen. Det er ikke uvanlig å legge på seg så mye som 15-20 kg, og mange sliter veldig med å gå ned igjen etterpå blant annet på grunn av den langvarige hormonbehandlingen.

Jeg har også fått tilbake store deler av korttidshukommelsen, og klarer å fokusere på en ting svært mye lenger enn før. Det betyr at jeg kan gjøre mye større nytte for meg på jobb, hvor jeg trives mer enn jeg har gjort i noen annen jobb tidligere. Det er helt nydelig å kjenne at jeg gleder meg til å dra på jobb når jeg står opp om morgenen, og det vanskeligste er å begrense meg selv. Jeg bruker fortsatt min egen regel: Først og fremst energi til trening, deretter min del av husarbeid og fungere på hjemmebane, og deretter kommer jobb. Det fungerer veldig bra, men jeg lar meg lett rive med på jobb rett og slett fordi jeg koser meg sånn når jeg er der. Jeg har verdens beste ledere og kollegaer, som hele tiden streber etter å gjøre seg selv og opplegget enda bedre, utvikle nye konsepter og levere et helhetlig og gjennomtenkt produkt. Vi har ressurser tilgjengelig til å oppnå målene, og ser fra halvår til halvår at det blir en utvikling, og at vi får noe igjen for arbeidet. Mine sterke sider som jeg bringer inn i gjengen er blant annet anlegg for akademisk skriving, slik at vi får forankret alle disse idéene og konseptene, og fordi vi tenker noenlunde likt blir resultatet som oftest bra. Jeg føler meg verdsatt og får gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjør, og det betyr mye for egen trivsel at jeg igjen føler meg nyttig.

I våres fikk jeg melding fra Forsvaret at jeg måtte få en lege til å beskrive når jeg kom til å være 100% tilbake i jobb, og at jeg kanskje kom til å bli avskjediget om jeg ikke nærmet meg 100% i januar 2022. På den tiden jobbet jeg fortsatt rundt 20%, der jeg i økende frustrasjon hadde stått og stampet i over ett år. Den meldingen gjorde en utmerket jobb med å få meg til å føle meg nytteløs og ubrukelig. Rent logisk visste jeg at det ikke var min feil, og at det ikke stod på min egen motivasjon eller innsats, men følelsene kommer uansett. Jeg brukte også mye tid og energi på å forklare at det ikke gikk an å gi noe estimat på når jeg er helt tilbake, hvis jeg i det hele tatt kommer meg opp til 100% igjen. Etter brystkreft har jeg hørt om tilfeller som varierer fra å jobbe gjennom hele behandlingsforløpet, til 12 år før man er helt tilbake, til å ikke komme tilbake i det hele tatt. Det er en usikkerhet som har vært tung å bære. Derfor ble det også ekstra oppløftende å oppleve utviklingen jeg har hatt det siste halve året.

En siste milepæl jeg vil nevne er studiene. Da jeg fikk diagnosen i februar 2019 var jeg halvveis gjennom et årsstudium i økologisk landbruk. Jeg fullførte eksamenene og studiesamlingene, men manglet tre semesteroppgaver for å fullføre. Litt før nyttår fikk jeg melding fra høgskolen om at denne våren var siste sjanse til å ta igjen det tapte uten å måtte ta hele studiet på nytt, og jeg bestemte meg for å prøve. Natt til 32-årsdagen min klarte jeg å fullføre den siste oppgaven. Det kostet meg mye energi og en god del hviledager, men jeg fullførte, og det gav en mye tiltrengt mestringsopplevelse.

Jeg oppdager innimellom hvor langt utviklingen har kommet. Nylig slo det meg at å tømme oppvaskmaskinen nå koster meg et par minutter som jeg knapt tenker over. For et halvt år siden ville den samme oppgaven tilsvart en halvtimes løpetur i energi. Jeg forstår nå i enda større grad hvorfor det er så vanskelig for pårørende å sette seg inn i hvordan det er å ha fatigue, og hvor vanskelig det er å forklare for den som opplever det uten å bare si det som man føler i øyeblikket, at man er «sliten». For min egen del er det i alle fall enda en ting å være takknemlig over at jeg kan begynne å legge bak meg. Alt i alt er livet mitt bedre enn det har vært på lenge, og jeg har jevnt over mye mer overskudd enn «underskudd».

Etter et helt år med så godt som ingen smittetilfeller eller karantener på nærkontakter, familie og nære venner skjer plutselig alt på en gang. Jeg fikk første vaksinedose forrige onsdag, og slapp unna med litt vondt på stikkstedet i et par dager. Det tar omtrent en til to uker før vaksinen er effektiv, så jeg gledet meg til å senke skuldrene bittelitt for min egen del. Lørdag fikk derimot Anders en telefon om at en kollega hadde testet positivt, og han har nå havnet i karantene med dobbel testing. Og plutselig fikk Herdis tilbake positiv test i går. Foreløpig ingen med symptomer, og jeg satte meg selv i karantene fram til Anders fikk tilbake prøvesvar på sin første test. Den viste seg negativ i går. Vi sendte også umiddelbart melding til alle vi hadde vært i forbindelse med, både på jobb, behandling, og en utemiddag i helgen. Jeg måtte også ringe sykehuset, for jeg har både gynekologisk undersøkelse og ultralyd av hjertet på programmet denne uka. Heldigvis mente de at jeg kunne komme så lenge jeg hadde munnbind og Anders sin første test var negativ.

Så langt har vi virkelig sluppet billig unna, og det merker jeg i mye større grad nå som tiltakene kom mye tettere på. Munnbind, antibac og avstand har blitt en del av hverdagen. Men smittesporing og planlegging om hvordan man skal få til handleturer dersom man er i isolasjon bli noe helt annet.

Vaksineringen var en nokså positiv opplevelse. Jeg var innom totalt sju forskjellige mennesker som gjorde alt fra å holde oppe dørene, fylle ut skjema, krysse meg av på lister og sendte meg videre til neste stasjon. Og selvsagt en som satte vaksinen. I Elverum bruker de et nedlagt butikklokale, og det er laget et skikkelig samlebåndssystem med fire kø-systemer for vaksinering adskilt med anleggsgjerder dekket med hvitt stoff. Den dagen jeg var der var bare en av køene åpnet, så det virket særdeles overbemannet. At det var så mange stasjoner og mennesker hjelper kanskje heller ikke på at alt blir gjort riktig. Jeg endte i alle fall opp med å miste to av bokstavene i etternavnet mitt på det siste håndskrevne skjemaet, slik at jeg endte opp med å hete Idunn Strobel Munro Ass. Var imponert over at de fikk med seg begge mellomnavnene… Ellers gikk det veldig raskt siden det var så stille der, og halvtimen jeg måtte vente i etterkant gikk også nokså fort. I venteområdet hang det en mengde klokker på veggene mellom stolene man kunne følge med på. Enten var det veldig gjennomtenkt, eller så så det ut som noen hadde blitt veldig lei av å svare på spørsmål om hvor lenge man hadde igjen å vente.

Vi har det ellers veldig fint, i går snødde det hele dagen og jeg benyttet sjansen til å lage en toetasjers snølykt. Den hadde dessverre smeltet innen skumringen kom, men jeg syntes i alle fall det var gøy med litt mer snø. Ikke alle i husstanden som var helt enig der, men Anders er i alle fall veldig fornøyd med karantene og tid til å pusle med hagen. Han fikk også karantenekake i går, så lyspunktene er fortsatt mange her i huset.

Fredag fikk jeg min andre runde Zometa, den halvårlige medisinen jeg får intravenøst på kreftenheten på Hamar, som skal forebygge beinskjørhet. Sist gang slo den en skikkelig knockout på meg, og jeg ble sofaliggende i ei uke. Det var som å oppleve cellegift igjen, på sitt verste, og det tok tre måneder før jeg følte meg like bra som før jeg fikk den. Jeg gledet meg ikke spesielt til en ny runde, selv om jeg selvsagt håpet at det ikke ville bli like ille. Så langt har det gått over alle forventninger. Jeg har hatt en dag med ordentlig vond migrene, og ellers vært litt over gjennomsnittet vimsete. Kanskje litt mer sliten enn vanlig, og dagen etter behandling var humørsvingningene helt på styr. Likevel: I dag var jeg på jobb igjen, og igår var vi på skytebanen. Energi og overskudd er omtrent som før behandling, og jeg nyter hvert sekund av den gode følelsen av å bli overrasket i positiv forstand!

I dag fikk jeg også en telefon fra vaksinekontoret i Elverum, og er nå satt opp 7. april klokken 10:10 for første dose med Pfizer-vaksinen. Fastlegen hadde meldt meg inn som kategori 4b, som betyr at jeg blir så høyt prioritert som min aldersgruppe kan bli. Selv tenker jeg at jeg kanskje burde vært i kategori 7, men jeg klager ikke. Det er tross alt legens vurdering. Jeg er også veldig fornøyd med å få Pfizer-vaksinen, både på grunn av effektiviteten, men også fordi den har vært i bruk lenge og virker å være veldig trygg. I dag hørte jeg rykter om at de måtte kutte ut en del vaksinering i påsken i Bærum, og at folk var blitt forarget over å ha fått time satt opp i påskeuka fordi de skulle på hytta. Definisjonen på i-landsproblemer, og det gjør meg nesten flau over å være norsk. Vi er i en pandemi. Selv om vi har vært heldige i Norge så langt, betyr ikke det at vi skal ta lett på samfunnsansvaret vårt, det mener i alle fall jeg.

Med smittetallene som har økt kraftig også i Elverum i det siste har vi bestemt oss for å ta del i dugnaden og bli hjemme i påsken. Veldig trist å ikke se familien, men jeg håper å ta en forsinket påsketur når jeg har fått første vaksinedose og smittetallene går ned igjen. Jeg har uansett mye mer å glede meg over enn å være lei meg for.

Et godt liv handler om balanse. Balansen mellom trening og hvile, glede og sorg, frykt og trygghet, energi og utmattelse, liv og død. Ingen kan være i vater hele tida. Heldigvis. For det er først når du har vært skikkelig sliten at det virkelig er godt å hvile, først når du har kjent sorg at gleden kan få skikkelig plass. Vissheten om at ingenting vil vare forsterker lyset, men den samme vissheten vil også redusere mørket. For alt kommer til å gå over.

Jeg har i det siste funnet mer og mer balanse i min hverdag. Når utmattelsen er så nær, blir gleden over energi mange ganger forsterket. Noen ganger tar det litt av. De siste ukene har jeg stort sett klart å holde meg unna veggen, og det er godt å kjenne på. Jeg har overskudd langt flere dager enn jeg ligger i sofaen, og jobber litt nesten hver hverdag. Trening begynner å bli mer rutine, og jeg har blitt mye flinkere til å komme meg ut døra. Humøret har stabilisert seg mer, men jeg jobber fortsatt med kosthold og magen. For en stund tilbake var jeg hos gastrokirurg på grunn av hemoroidene. Der lærte jeg at problemet egentlig bare består av arrvev med økt mengde blodkar ytterst i tarmveggen. Disse kan det lett gå hull på. For å redusere plagene fikk jeg satt et par strikk rundt disse blodkarene, som rett og slett stenger av blodtilførselen og fører til at blodkarene dør. For meg er det fortsatt mystisk at noe så enkelt kan hjelpe så mye. På tross av en særdeles smertefull biltur der jeg full av selvmedlidenhet jamret meg hele veien hjem igjen fra Hamar, og opplevelsen av å aldri å ha vært så nære å bæsje på meg, var det absolutt verdt det i etterkant!

Ellers kan jeg melde om at jeg er meldt inn i en prioritert gruppe for vaksine mot korona. Hvilken gruppe vet jeg ikke ennå. Jeg har også klart å forville meg inn i styret til Brystkreftforeningen under 45 – altså en undergruppe for Brystkreftforeningen for dem som er litt yngre og i en annen livssituasjon. 80% av dem som får brystkreft er 60 år eller eldre og nærmer seg pensjonsalder. For oss som er litt yngre blir det et annet behov, og mange har funnet mye trygghet og samhold i fellesskapet der. Fint å kunne bidra litt for andre også, selv om kaklehønenivået til tider er høyt også i den gjengen! Først prøvde de å rekruttere meg inn som ny leder, men det ble litt mye når jeg fortsatt jobber så lite som jeg gjør. Varamedlem er en fin løsning, der jeg både føler jeg kan bidra og det samtidig er rom for å trekke seg tilbake i kulissene. Sånn apropos balansegang 🙂

Ikke lenge etter de gode nyhetene fra forrige innlegg gikk jeg på en aldri så liten smell. Litt for høyt tempo og litt for mange aktiviteter førte til at kroppen sa stopp, klart og tydelig. Selv om jeg hadde roet ned i helgen(for to uker siden) og kun var ute på en liten skitur med Anders og hybelboerne (de er danske og fikk derfor sin første skitur med bålkos – veldig hyggelig!), var det mer enn kroppen ville være med på. Søndag kveld begynte hodepinen å melde seg, og mandag endte jeg i sofaen med migrene. Resten av uka måtte jeg derfor begynne på startstreken nok en gang og bygge kapasiteten sakte opp igjen.

Forrige lørdag var formen tilbake og jeg fikk en helt fantastisk dag. Jeg var full av energi, overskudd og godt humør, og jeg var på jobb på skytebanen i strålende sol og rundt 20 minusgrader. Lettere frossen spratt jeg rundt og klarte omtrent ikke å stå stille. Det trakk heller ikke ned på stemninga at kollegaene hadde noen fine ting å si om meg. Jeg ble på jobb i 7,5 timer, altså en full arbeidsdag. Litt av et hopp etter en dårlig start på uka. Vel hjemme kjente jeg nok at jeg var litt sliten, men det hadde jeg ikke tid til, for jeg var invitert på middag.

En liten digresjon: Anders var i Nord-Norge, og jeg hadde hatt «gubbefri» hele uka. Tirsdag laget jeg pizza til middag, og levde godt på restene til både lunsj og middag onsdag og torsdag. Fredagen spiste jeg hos Liv og Thomas, og de hadde også pizza på menyen. Krister og Linda har passet litt ekstra på meg mens Anders har vært i nord, og inviterte meg derfor på lørdag – tilfeldigvis enda en gang på pizza!

Etter en hyggelig middag og deretter tur med Linda og hundene kom jeg hjem i titida om kvelden. Nå merket jeg på kroppen at jeg burde legge meg med en gang, men var litt rastløs og ikke helt klar for å roe ned. Jeg svevde fortsatt litt etter den fine dagen min, og var derfor lett å overtale til en runde Age of Empires II – et dataspill jeg vokste opp med hjemme, og som Anders og jeg kunne spille sammen selv om han var i Nord-Norge. Dermed ble klokka godt over 0100 før jeg fikk lagt meg, men da var kroppen lei av at jeg ikke lyttet til den. Ny strafferunde fulgte umiddelbart. Først nektet den å sovne, deretter ble mentalt overskudd inndratt i flere dager. I dag(lørdag) har jeg fortsatt ikke det samme overskuddet som forrige lørdag, og har pent holdt meg på matta med kun halv arbeidsdag og flere timer hvile midt på dagen. Tilfeldigvis var vi invitert på middag hos Krister og Linda igjen, men det ble ingen tur med hundene etterpå.

Jeg må jo innrømme at jeg nærmest fortjente den siste smellen der jeg definitivt utviste mer vilje enn sunt vett, og at jeg mer eller mindre tok løpefart med hodet først inn i veggen. Mine hyppige møter med den berømmelige veggen er altså noen ganger svært så selvforskyldt. Samtidig trenger jeg innimellom å teste ut hvor den befinner seg. Etter nyåret vil jeg fortsatt påstå at den er lenger borte enn den var før jul. Og det kan jeg fortsatt glede meg over!

I starten av januar var jeg til oppfølgingstime hos overlege/onkolog på Hamar. Som vanlig hadde jeg en lang liste spørsmål, og vi hadde ellers en hyggelig prat. Mens jeg var der tok jeg også blodprøver, og vi ble enige om at han skulle ringe meg dersom det var noe som måtte ses nærmere på. Noen timer senere durte det i lomma mens jeg satt på jobb, og telefonen viste et nummer jeg har begynt å kjenne igjen fra sykehuset. Før jeg rakk å bekymre meg noe videre kunne overlegen forklare meg at han bare ringte for å fortelle meg hvor gode prøvesvarene var. Jeg var innenfor referanseverdiene på samtlige punkter! Dette var første gang på over to og et halvt år! Riktignok er jeg bare så vidt innenfor normalen på immunforsvar, men fortsatt et signifikant hopp i riktig retning fra i høst. Beste nyheten jeg har fått på lenge!

Bare ei uke senere vanket det flere gode nyheter, denne gangen hos kardiologen. Her får jeg også tett oppfølging av en annen overlege, og han gav meg ENDELIG klarsignal på å kutte ned på hjertemedisinene! Hjertefunksjonen er omtrent den samme som for tre måneder siden(håpte på litt bedring), men hvis det holder seg stabilt også med lavere medisindoser håper jeg med hele meg at jeg kan bli kvitt medisinene helt etter hvert.

Hele høsten ble lang og med lite utvikling. Som når man på trening noen ganger opplever å være på den flate delen av ei trapp, og plutselig går det et stort trinn opp. Dette trinnet kom for meg over nyttår. Høsten var preget av dårlig søvn, lite fokus og manglende korttidshukommelse, ingen fremgang på 3000m og en filleforkjølelse nesten hele desember som aldri slapp helt taket i halsen. Etter nyttår har jeg endelig fått tilbake evnen til å lese ei side en gang i stedet for 15. Det er vanskelig å beskrive hvor stor forskjell dette gjør i hverdagen. Jeg har helt sluttet å ta med meg skitne tallerkener inn på badet eller kjøleskapet i stedet for oppvaskmaskinen. Jeg kan følge en samtale og huske hva jeg har sagt for 20 sekunder siden. Og jeg klarer å fullføre det jeg holder på med uten å begynne på fire andre ting samtidig fordi jeg glemmer hva jeg egentlig begynte med. For å nevne noe. Ikke minst har det mye å si på jobb! Jeg skal nå revidere en fagplan, noe som ville vært en svært krevende oppgave i høst. Nå er det kjempegøy, ikke bare fordi faget er spennende, men fordi jeg KAN!

Elgjakta er i gang for fullt, og jeg er ute så mye kroppen tillater det. For et par uker siden satt jeg igjen på post med rifla i fanget og samlet sjelefred. Posten var plassert med ryggen til en skogkledd ås, med 180 graders utsikt over en vei og åpen myr på andre siden av veien. Plutselig oppdaget jeg en bevegelse i sidesynet, og konkluderte raskt med at dette dyret var altfor lavt til å være elg. Forsiktig og veldig sakte snudde jeg hodet mot venstre, og der stod en gråbein midt på veien og stirret på meg. Antagelig oppdaget den meg ikke før jeg snudde hodet. Vi kikket nysgjerrig på hverandre en stund, så tok den et par prøvende skritt mot meg. Jeg rørte meg ikke, og den tok noen skritt til før den stanset og så på meg igjen. Til slutt konkluderte den med at det ikke var verdt å undersøke nærmere, så den forsvant inn i skogen opp åsen den var kommet fra. Da jeg skrittet opp etterpå kom jeg frem til at den var 20 meter fra posten. Helt utrolig opplevelse!

Fortsatt med høy puls fikk jeg etter noe vanskeligheter med lavt batteri på jaktradioen meldt fra til hundeføreren at vi hadde ulv i teig, og drevet ble avsluttet. Vel tilbake fikk jeg en haug med kontrollspørsmål slengt i fanget av de andre på laget. Var den stor? Hadde den krøll på halen? Var den gul i pelsen? Var jeg helt sikker på at det ikke var en hund? Og så videre. Kun én på laget klaget over at jeg ikke hadde skutt – jeg bor tross alt i ulvemotstandermekka. En av de eldre på laget spurte meg spøkefullt om det var jenta som hadde ropt ulv. Uansett en flott opplevelse. Man kan si hva man vil om ulvesaken – det er pene dyr å se på.

Forrige helg fikk jeg også action på post. Før ulveepisoden lurte jeg på om jeg ikke satt stille nok på post – noe ulven avkreftet for meg. Denne lørdagen kom det ku med kalv strykende forbi på 40 meters avstand. Dessverre beveget de seg fort, og selv om jeg selv syntes jeg var raskt oppe med rifla rakk jeg bare et halvt avtrekk. Jeg skal være 100% sikker på avtrekket før jeg tar livet av et dyr. Selv om ting fortsatt kan gå galt har jeg da i hvert fall gjort mitt for en human avlivning. Da blir det kanskje litt færre dyr som faller, men jeg kan ha ren samvittighet overfor meg selv. Fantastisk er det uansett å få to slike opplevelser på samme høst!

Nå i oktober er det igjen Rosa-sløyfe-aksjon. Også i år ble jeg kontaktet av Kreftforeningen og spurt om jeg kunne være ansikt for aksjonen deres som skal rette søkelys mot persontilpasset kreftbehandling. Igjen sa jeg ja uten å tenke meg om. Først publiserte Kreftforeningen en liten post om meg på Facebook-sidene til Rosa sløyfe. 3463 likes, nesten 100 kommentarer og 42 delinger senere er jeg fortsatt overveldet over responsen en sånn liten post kan få. Aller mest betyr de varme kommentarene fra venner som har delt, dernest undres jeg over hvor mange oppmuntrende ord jeg har fått fra folk jeg ikke kjenner.

Så kom reportasjen i Østlendingen. Etter et hyggelig møte med en varm og imøtekommende journalist der jeg skravlet i tre timer om meg selv, kom reportasjen både på nettavisa og papirutgaven. Sistnevnte hadde til og med nevnt meg på forsiden, ved siden av storoppslaget av en lokal helt som gikk «museumsrunden»(en turløype i Elverum) 24 timer i strekk og samlet inn 100 000,- til kreftsaken. Jeg var ikke forberedt på å bli så blottlagt. Det er noe spesielt å lese om sine mest sårbare sider i livet gjennom andres øyne. Samtidig var det dønn ærlig, selv om jeg fortsatt ikke tror at jeg starter like mange setninger med «åh,…» som man får inntrykk av i avisa. Jeg har også der fått massiv positiv respons. Noe av det som gjorde mest inntrykk var journalisten selv. Jeg fikk teksten på epost til gjennomlesning, der hun hadde skrevet som sitat fra meg: «Jeg trenger ikke alltid være den sterke». Jeg svarte tilbake: «Før trodde jeg at det var styrke i å ikke vise følelser, men det tøffeste jeg har gjort er nettopp å gjøre det», og ba henne endre denne teksten. Ikke bare endret hun dette, men hun uthevet sitatet i reportasjen. Hun kommenterte siden på Facebook at jeg hadde gitt henne et nytt syn på hva det innebærer å være sterk.

I begge innslagene har jeg benyttet sjansen til å rette fokus på en sak som har blitt veldig synlig for meg de siste par årene. Kreftsaken er lett å få støtte til fordi «alle» kjenner noen som er berørt, og «alle» vet hvor alvorlig det kan være. Det er et tankekors at vi ikke møter dem med mindre kjente eller mindre synlige sykdommer – fysiske som psykiske – på samme måte.

Mandag for to uker siden, da jeg skrev forrige innlegg, fikk jeg første dose med Zometa. Da jeg kom hjem følte jeg meg helt fin, og var storfornøyd med at jeg for en gangs skyld kunne slippe unna uten særlige bivirkninger. Det varte til en gang i nitida på kvelden. Jeg ble gradvis mer slapp og uggen, og da jeg endelig gikk for å legge meg hadde jeg skikkelige kuldegysninger. Med varmeflaske, lukket vindu på soverommet og to dyner lå jeg fortsatt og skalv av kulde. Til slutt vekket jeg Anders for å be om litt varme fra ham, og heldigvis tok han det pent på tross av at han skulle på jobb dagen etter og holdt rundt meg så godt han kunne. Likevel var det bare så vidt jeg var varm nok. Dette varte til omtrent 0400 – da våknet jeg av at hetetoktene satte i gang igjen.

Tirsdag var jeg helt slått ut, på nivå med de verste dagene på cellegift. Jeg ble sliten av å hente meg et glass vann, og lå på sofaen hele dagen uten å få i meg noe særlig å spise. Heldigvis gikk det gradvis, om enn grusomt sakte, bedre utover dagen og resten av uka. I dag, to uker senere, kjenner jeg fortsatt at hodet er litt mer ullete enn det var, og kroppen responderer fortsatt dårligere enn før. Denne behandlingen skal jeg bare ha en gang i halvåret, og de sier at man responderer verst første gangen. Krysser fingrene for at det stemmer!

På en side er det fint med en påminnelse om hvor langt jeg faktisk har kommet siden cellegift-perioden. På den andre begynner jeg å bli mektig lei av å stadig vende tilbake til start. Jeg løp 3000m for september forrige onsdag, og endte opp 15 sekunder dårligere enn i august. Tross alt var det en stor mestring å bare gjennomføre. Det var takket være fantastiske Ane Thea, som hadde testet seg selv tidligere samme dag, men likevel ble med som hare for meg. Nå har jeg fortsatt løpt 3000m-test en gang i måneden i hele år, og det er faktisk en seier i seg selv.

Jeg begynte å jobbe igjen i august, og må si at jeg virkelig har fått lagt rød løper tilbake til arbeidslivet. Jeg jobber akkurat når jeg vil, så lenge jeg vil, og så mange dager jeg vil. Så melder jeg inn antall timer per uke til NAV, og per måned til arbeidsgiver. Snakk om tilrettelegging! Kjenner når jeg er på jobb at jeg vil jobbe lenger og mer, så nå har jeg laget et godt system for meg selv. Jeg har som mål å dra på jobb halv åtte hver morgen, men om jeg er veldig sliten sover jeg så lenge jeg trenger. Jeg tar ikke med meg lunsj på jobb, så når jeg blir sulten må jeg dra hjem. Dermed regulerer jeg lengden på arbeidsdagen av meg selv. Dette fungerer så langt veldig bra. Første dag på jobb ble jeg invitert med ut på skytebanen i sola, så oppstart etter sommeren var en særdeles positiv opplevelse. Jeg merker nå at jeg har mer overskudd, og at jeg klarer å være mer oppmerksom og fungerer bedre sosialt med kollegaene. Det er veldig godt å kjenne på.

Det har også vært blåbærsesong, og i år satte jeg meg som mål å plukke 100 liter. Bare fordi jeg kan. Per i dag har jeg plukker 115 liter! Ny og større fryser er på plass i garasjen, og jeg har gitt bort 20 liter til Krister og Linda, som ikke hadde muligheter til å plukke selv i år. Jeg har budsjettert med 30 liter til Anne slik at hun har til grøten sin hver dag, og jeg skal bruke omtrent 20 liter til på blåbærsyltetøy til Liv og Thomas, så Thomas har til sin daglige dose gjennom hele året. I tillegg har jeg oppdaget gleden over dronningsyltetøy – 50/50 med blåbær og bringebær, som virkelig får frem det beste av to verdener! Mulig det blir en del hjemmelagede julegaver i år 🙂

Akkurat nå sitter jeg igjen på sykehuset, og får min 16. kur med Herceptin og 13. Perjeta. Neste gang er siste kur med Herceptin!!! Om jeg skal fortsette med Perjeta eller ikke er ikke avklart ennå. Men det er ubeskrivelig godt å se slutten på noe nærme seg. Samtidig starter jeg opp med noe annet. I dag fikk jeg første dose Zometa, virkestoff zoledronsyre. Dette er en benresorbsjonshemmer som gis til postmenopausale kvinner(i overgangsalderen), og på grunn av Zoladex-sprøyta som jeg får månedlig(goserelin) er jeg satt kunstig i overgangsalder og faller under dette kriteriet. Den skal både forebygge beinskjørhet(som Zoladex kan gi) og kan også virke forebyggende mot tilbakefall av kreft. Jeg får den intravenøst, og skal ha den en gang i halvåret i fem år, går ut fra at det blir parallelt med Zoladex. Som vanlig har jeg planlagt å være en av de som ikke får bivirkninger av den, men det er ikke uvanlig å få muskelsmerter og influensa-lignende symptomer og feber. Noen veldig sjeldne tilfeller kan få osteonekrose i kjeven, heldigvis er det nesten ingen som får dette.