Torsdag til søndag gikk dagene fryktelig fort. Mye trivelige folk, mange tunge historier. Noe av det som imponerte meg var hvor mange som levde med kroniske senskader, men snakket om dem på en dagligdags måte. Som om det var helt naturlig, og helt uten å klage. Det slo meg hvor mye vi egentlig klarer å leve med, og fortsatt ha gode liv. Jeg regner med det sikkert er dager i livene deres der det er vanskelig, og dager der livet føles urettferdig. Men det var ikke mye av det som var synlig i helgen. Generelt var det veldig god stemning, løs latter, lave skuldre og høyt under taket. Aktivitetene var lagt opp slik at alle fikk delta, uansett form. Og dersom man ville hvile litt innimellom var det full forståelse for det – noe jeg har forstått ikke er en selvfølge når man lever med senskader og per definisjon er «frisk». Da blir ofte forventningene fra omgivelsene at man går helt tilbake til normalen, og all forståelsen man møter under behandling blir borte. Det er jo også et tankekors.
Fredag var det først bueskyting, så Fagerlilekene. Sistnevnte bestod i lagskonkurranse i åtte øvelser: Hesteskokast, quiz, bygge et bittelite laftet hus, støvelkast (der man kaster mellom beina og over hodet), ringkast på pinne, slakkline, en samarbeidsøvelse der alle fikk hver sin tau-ende der den andre enden var festet i en krok, og med denne skulle man flytte andre kroker fra hull i en stubbe til en annen, og til slutt «kataski» – en ski som var montert på et stativ der man brukte skituppen som katapult for tennisballer. Selvsagt tok konkurranseinstinktet mitt litt overhånd, og jeg endte opp med en forstuet finger og ingen energi dagen etter. Totalt sov jeg i 16 timer, og måtte droppe fjelltur og ballspill på lørdag. Men det var veldig gøy! Og laget vårt vant 🙂
Jeg sov på rom med verdens herligste Finnsnesing – en energibunt av ei dame, med veldig spennende historie og generelt en herlig utstråling. Definitivt ei jeg håper å holde kontakten med fremover! Et par ganger vi hadde lagt oss for å hvile litt endte vi opp med å skravle i et par timer i stedet. Sånn skjer bare med folk man kommer godt over ens med!
Jeg har også fått meg ny hobby etter helgen. Ung kreft lager armbånd av glassperler med teksten «Fuck cancer» som selges på kreftforeningens hjemmesider. Inntekten deles mellom Ung kreft og Kreftforeningen, og etterspørselen er enorm. I fjor omsatte de for omtrent tre millioner! Altså er det stort behov for å perle slike armbånd, og i dag fikk jeg skaffet meg utstyr for å perle selv. Perfekt lavintensitetsaktivitet for sofadagene mine! Egentlig skal de være med farger i helt tilfeldig rekkefølge for å symbolisere mangfold og at kreften ikke diskriminerer, men det syntes jeg ble veldig kjedelig etter hvert. Så etter en del masing fikk jeg gjennomslag for at dersom jeg lager 1500 armbånd med forskjellige mønster, skal det legges ut en egen kategori på nettbutikken der man får et «surprise»-armbånd med et mønster – uten at man vet hva slags mønster man får 🙂 I dag var produksjonen på hele 36 armbånd. Fortsetter det sånn er jeg ferdig i løpet av ca seks uker 🙂
lyspunkt 