Endelig hjemme. Etter fire dagers konstant utsettelse, mange skuffelser, svingninger i form og humør. Etter en rolig morgen med pakking etterfulgt av tre kvarters fortvilet leting etter husnøklene som hadde gjemt seg i sofaen for anledningen. Etter sju timer i bilen, åtte og en halv episoder Hell’s Kitchen på iPaden til min helt Anders som kjørte bilen hele veien uten å klage. Etter en lang dag uten at jeg har gått på en smell, blitt forferdelig sliten eller kjent noe særlig til bivirkninger for første gang siden kuren. Etter å ha gledet meg så mye at jeg smilte konstant de første to timene på turen, og kjente det helt nede i tærne da vi kjørte forbi Skiftenes, gjennom mine kjære og kjente skoger, forbi elgtråkk og badeplasser, gamle nabogårder og hemmelige soppsteder. Så var vi – endelig – hjemme. Det var ubeskrivelig godt, og tårene stod i øynene på meg da vi kjørte opp innkjørselen.
Det er noe med hjem. Ingenting kan erstatte hjem. Når jeg tenker på hjem, tenker jeg på Karthaven på en lys sommerdag, med blomster i hagen og sommerfugler i lufta, fargerike solnedganger over vannet som man ser best fra vinduene oppe på badet, brisen i furutrærne over Julekista, sauene som leker på det grønne jordet om kvelden, lukta av natur og skog og liv, lyden av padleårene som drypper stille på en kanotur på Smedvannet.
Nå sitter jeg på kjøkkenet og hører på tikkingen fra kjøkkenklokka. Månen står på mørkeblå himmel utenfor, katten er ute for kvelden og freden har senket seg i huset. Akkurat nå er livet helt fantastisk. Uten at det er noen spesiell grunn til det. Jeg kan ikke forklare det. Men det er noe magisk og vidunderlig i det. Jeg håper alle får oppleve det å ha et sånt sted, som ikke bare er en posisjon, men som virkelig oppleves som alt det kan stå for, som man virkelig kaller for sitt hjem.
lyspunkt 