Innoverlunte

På gode dager har man lang lunte. Dårlige dager har man kort lunte. I dag hadde jeg innoverlunte. Etter en grei kur i går og 14 timers søvn i natt (heldigvis er jeg ferdig med cortison som holder meg våken om natta nå!) skulle man tro jeg var mer opplagt. Dagen begynte også ganske bra med en del husarbeid og forberedelser til gjengen kommer på besøk i helga. Noe vi gleder oss til begge to. Men da Anders kom hjem tok det ikke lang tid før jeg tente på alle plugger. Om det var med god grunn eller ikke kan alltids diskuteres. Men faktum er at jeg ble skikkelig forbanna.

Vanligvis tar det bare noen timer, og så går det over av seg selv. Jeg er også anlagt sånn at det jeg må gjøre ofte blir gjort mye mer effektivt enn ellers, mens jeg kjefter og smeller inni hodet mitt. Beste eksempelet var på befalsskolen, da vi skulle bli testet på bygging av bivuakk, og hadde tre timer på å lage gapahuk, samle ved, hente og koke vann. Jeg ble plassert ut sist på en dårlig plass etter mye fram og tilbake, og hadde kanskje en time mindre enn de andre. Dette gjorde meg ordentlig sint, og jeg tok ut energien på det jeg skulle gjøre. Med resultatet at jeg måtte koke vannet tre ganger før de kom for å inspisere…

I dag fungerte det derimot ikke. Jeg fikk riktignok unna en del mer arbeid i huset mens jeg unngikk Anders så godt jeg kunne. Da det ikke hjalp prøvde jeg å skrive ut frustrasjonen, noe som heller ikke hjalp slik det pleier. Sånne dager gjør meg ekstra frustrert nå for tida, for under normale omstendigheter kan jeg ta det ut i treningsøkter. Det er ikke like lett nå fordi jeg ikke skal ta meg helt ut.

Da ingenting hjalp og jeg fremdeles kokte innvendig måtte jeg til slutt komme meg ut. Jeg snek meg ut bakveien, skrudde telefonen på flymodus og trampet av sted. Etter et par hundre meter klarte jeg ikke mer, og turen ble til ei intervall-økt. Fire drag med full sprint på lengde med to lyktestolpeintervaller. På siste draget begynte jeg å miste følelsen i beina, og turte ikke fortsette. Men jeg fikk løpt av meg brodden av humøret mitt. Jeg fortsatte å gå tur i rolig tempo, og kjente på hvor veldig jeg savner å bo i skogen. Så langt unna folk at jeg kan rope ut uten at noen hører meg. Uten at jeg kan høre all trafikken som jeg gjør uansett hvor jeg snur meg her. Uten at jeg må gå i en kilometer for å komme til «plassen min». Jeg har et eget sted ute i skogen som jeg kan gå til og legge meg ned i mosen og se opp i trærne. Det ble for langt dit nå.

Jeg fant meg en annen liten plass, og la meg ned på jakka i en klynge tett, trøstende granskog. Kikket opp på stjernene som begynte å komme ut. Prøvde å høre på skogen, men bilene overdøvet den. Moselukten var derimot frisk etter alt regnværet som har vært. Fikk endelig litt sjelefred. Hadde sangen Skyfri himmel av Bjørn Eidsvåg på hjernen. Særlig ei linje satte seg fast: «Det e for tidå ikkje sånn livet e».