Vendepunkt

I dag på trening kjente jeg for første gang siden diagnosen ble stilt at jeg kunne øke vektene til neste økt. Jeg klarer ikke å beskrive hvor mye den setningen betyr for meg. Helt siden februar har jeg opplevd nederlag på nederlag, måttet godta at kroppen tåler mindre og mindre. Jeg husker godt første ordentlige treningsøkt da jeg var i gang med cellegifta. Det ble en del tårer. I dag ble det også mange tårer, men av en annen type. Det var helt overveldende hvor symboltungt det føltes. Hvor mye energi jeg fikk av å kjenne at jeg hadde krefter til overs. Hvor stor del av min identitet jeg legger i treningen.

Da det gikk opp for meg at jeg kan øke vektene neste gang ble jeg oversvømmet av følelser, og det rant over. Heldigvis var vi alene på treningsrommet og jeg fikk fritt utløp. Jeg har prøvd så godt jeg kunne å ta imot følelsene når de kommer, og den siste tiden med avslutning av stråling og starten på et nytt kapittel har vært litt turbulent. I dag fikk jeg første tegn på at kurven endelig begynner å snu, og da kom alt på en gang. Jeg vet at det ikke vil gå strakt oppover, at det blir nye nedturer underveis, at formen kan svinge en del også fremover og at det sannsynligvis vil gå saktere enn jeg ønsker. Jeg er også smertelig klar over at det er nå jeg virkelig må holde igjen for å unngå å presse kroppen for hardt og for fort – noe som i verste fall kan føre til at jeg bruker mange ganger lengre tid på å bygge meg opp, og i aller verste fall føre til senskader.

Akkurat nå nyter jeg likevel å kjenne meg fysisk sterk for første gang på det som føles som en evighet. At det i praksis betyr at jeg kan øke fra 30kg til 32,5kg på 3×8 repetisjoner med knebøy (ikke en gang oppvarming for meg på samme tid i fjor) spiller liten rolle i dag. Det er også deilig å kjenne på.