Gamle, trofaste

De siste tre ukene har gått unna, noe jeg ser på som utelukkende positivt. Den verste perioden i livet mitt var også da tida gikk aller mest sakte, men det er heldigvis flere år siden nå. Høydepunkter (utenom alt jeg rakk på Sørlandet) har vært tur på skytebanen, treff med Krister og Linda og Ane Thea og Sven Erlend, sommeravslutning med jobben som jeg ble invitert med på og dugnad med jaktlaget på Rena nå i helgen. Hele lørdag og søndag var jeg altså ute i skogen med motorsaga. Jeg var litt spent på hvordan kroppen ville respondere, for dette er hardere belastning enn jeg har hatt på lenge, og det var over 30 plussgrader ute i sola. Venstrearmen var ikke veldig fornøyd, og jeg fikk hevelse i hånda som varte helt til dagen etter, men bortsett fra det gikk det overraskende bra! Det beste var likevel å komme seg ut og føle seg nyttig, og se at det jeg gjorde gav resultater. Jaktlaget tok meg imot med åpne armer i fjor høst, og nektet å la meg betale for jaktdagene jeg ble med på under behandlingen. Nå er det godt å kunne bidra litt og gi litt tilbake.

Det ble mange kommentarer på at jeg nå har hår, og flere kjente meg nesten ikke igjen. Jeg har også blitt valgt inn som en av de «gamle, trofaste» jegerne som får garantert plass på jaktlaget første jaktuka til høsten. Det medfører også en del forpliktelser og utgifter, men disse tar jeg gladelig.

Av bivirkninger dukker det stadig opp noe nytt, det siste er nedsatt bevegelighet i venstre arm fordi arrvevet under armen har funnet ut at nervetråder er veldig gøy å binde seg fast i. Fysio og jeg jobber nå på spreng for å redusere effekten av dette. Hjertet hadde også lett nedsatt pumpeevne på sist kontroll, så nå har jeg doblet dosen på Karvedilol. Det positive her er at jeg i det siste har klart å komme høyere og høyere i puls på tross av medisinene. Kardiologen kommenterte at han ikke ville økt dosen så mye hvis dette ikke var tilfelle. Altså tar jeg det som tegn på at kroppen henter seg inn og tåler medisineringen bedre nå enn før.

I det siste har mange, helt uavhengig av hverandre, kommentert at man nå ser musklene mine igjen. Jeg merker det selv også, og det er utrolig godt å kjenne at kroppen min er på vei tilbake. Jeg har hatt så mye av identiteten min i treninga, så det er som å finne seg selv igjen. Det siste året har jeg fått en idé om hvordan det er å bli gammel med en kropp i forfall. Nå får jeg den utrolig sjeldne opplevelsen av hvordan det er å bli stadig yngre. Det er virkelig en gave!