Nå har jeg endelig klart å riste av meg det meste av forkjølelsen, og ting ser bedre ut. Jeg har vennet meg mer til tanken på å leve med lett hjertesvikt, og er fast bestemt på at den er midlertidig helt til det motsatte er bevist. I dag hadde jeg ny kontroll som viste ingen endring, og har fått doblet dosen av betablokkere og ACE-hemmere. Ny kontroll om fire uker, så får vi se om jeg får fortsette med antistoffene Herceptin og Perjeta eller ikke.
Jeg merker endelig litt fremgang. Endringen skjer så gradvis at jeg ikke får det med meg underveis, men i det siste har det vært små ting som gjør meg oppmerksom på at det går i riktig retning. Da vi hadde besøk av Anne i helgen(forøvrig veldig koselig å kunne skjemme henne litt bort til morsdagen) hadde jeg ryddet rommet og lagt på sengetøy før hun kom. I sommer og høst har alle besøkende måttet ta på sengetøyet selv. Kosestolen i stua har det siste året vært full av klær som venter på å bli brettet, men den siste uka har den vært tom. Vedstabelen er full og blir fylt på før den er tømt helt, og badet blir vasket før vi får besøk. Forholdet mellom andelen av rot som tilhører Anders eller meg har endret seg drastisk, og kjøkkenet er aldri fullt av oppvask som venter på å bli satt inn i oppvaskmaskinen.
Samtidig som det er deilig å oppdage at jeg klarer de små hverdagslige oppgavene, kjenner jeg på mestring over at alt dette ikke har stresset meg i løpet av tiden jeg var dårligere. Jeg klarte faktisk å gi slipp på de mindre viktige tingene. Folk som har vært på besøk har blitt advart, og samtlige har akseptert det uten å løfte så mye som et øyenbryn – i alle fall som jeg har lagt merke til. Det sier også litt om hvor fine folk jeg har hatt rundt meg, at jeg har klart å slippe alt som ikke egentlig betyr så mye, men som vi så ofte måler vår egen suksess på.
lyspunkt 