Her om dagen hadde jeg et av de fryktede «hva hvis»-øyeblikkene. Jeg hadde rolig langkjøring på ski, og det gikk SAKTE. Samtidig var det forferdelig tungt, og jeg slepte meg gjennom de 40 minuttene jeg hadde satt meg som mål. Sola skinte, det var midt på dagen og alt lå til rette for at jeg skulle få en fin tur, i alle fall om du ser bort fra isføret og at deler av skiløypa lå under smeltevann(noe som er av mindre betydning grunnet mangel på teknikk på langrenn fra min side). Vanligvis får jeg energi av slike turer. Denne gangen var både humør og fysikk som en blyklump, og tankene begynte å spinne. Følelsen lignet uhyggelig mye på den jeg hadde på høydetrening i august for halvannet år siden – første gangen jeg merket at noe var galt, og jeg responderte på hard trening ved å flate helt ut, både mentalt og fysisk. Hva hvis det er kreften som kommer tilbake. Hva hvis jeg må gå på hjertemedisiner resten av livet. Hva hvis jeg må ha ny runde med cellegift nå, før kroppen er ordentlig tilbake igjen. Hva om jeg aldri får min gamle fysikk tilbake og aldri vil få skikkelig effekt av treningen igjen. Hva hvis jeg utvikler fatigue. Hva hvis. Potensielt farlige ord.
Dårlige dager har heldigvis en tendens til å gå over, og om kvelden hadde jeg funnet deler av energien min igjen. Jeg må innrømme at det er vanskelig å akseptere hjertesvikten. Jeg er på maks dosering av den ene medisinen nå og tåler den relativt godt. Men det går så innmari ut over treninga, og det er en stor og hårete kamel å svelge for meg. Heldigvis er jeg omgitt av folk som snur opp ned på ting, stiller meg kritiske spørsmål og setter perspektiv. Ane Thea er en av dem. Herligste dama, tenker alltid på dem rundt seg og sprer alltid god energi. Hun er midt i bryllupsplanlegging, og jeg får lov til å komme med innspill og idéer. Vipps, så har jeg fått en ny hobby og et nytt fokus! (Jeg har fått henne til å love å si fra om det blir for mye.)
Det er folk som Ane Thea som får meg til å se mine problemer fra andre sider. Noen ganger blir problemet mer eller mindre borte på den måten. Som i disse koronatider. Hva hvis dødeligheten hadde vært tilnærmet svartedauen. Hva hvis smitten gikk gjennom drikkevann eller vind. Hva hvis vi ikke hadde nok vann i Norge til å vaske hendene så ofte som myndighetene anbefaler. Da blir «hva hvis» et våpen brukt til motangrep mot tunge tanker.
Ikke at jeg tar lett på koronasaken. Legen jeg snakket med mente at jeg ikke trengte å være redd for å bli smittet. Jeg har riktignok inntrykk av at han er veldig opptatt av å ikke skape bekymring. Men da jeg spurte sa han seg helt klart enig i at det er verre for meg om jeg blir smittet i dag enn det hadde vært for to år siden. Når folk spør svarer jeg at jeg ikke er i høyrisikogruppa, men har definert meg selv som en litt forhøyet risikogruppe. Jeg har immunforsvar, men kroppen har fått såpass mye juling at jeg ikke vil ta noen unødvendige sjanser. I dag ble jeg også mer eller mindre oppfordret til å holde meg hjemme fra jobb av sjefer på to nivåer. Heldigvis har vi treningsutstyr hjemme, ved i massevis, fryseren full av elg og bær og snart salat i vinduet 🙂 For ikke å snakke om alle håndarbeidsprosjektene, så jeg har virkelig hendene fulle!
lyspunkt 