Da kan jeg melde om at hårfallet har begynt. Det synes ikke ennå, men hver gang jeg drar en hånd over hodet følger det med et noen hårstrå, og jeg flasser noe helt forferdelig. Støvsugeren er i alle fall veldig takknemlig for at jeg har så kort hår. Hårtapet synes ikke ennå, men regner med at det ikke er lenge før vi barberer av resten. Jeg er litt todelt på dette med å miste alt håret. På den ene siden blir det veldig rart å se meg selv uten øyebryn og øyevipper. Og som noen har påpekt – nesehår kan faktisk bli et savn når man ikke har dem lenger! På den andre siden gleder jeg meg til et halvt år uten å ta i en barberhøvel eller pinsett, for ikke å glemme voksing!! Kommer aldri til å få så glatte legger igjen noen gang tenker jeg.

På mandag skal jeg i alle fall til parykkprøving på Hamar. Som jeg har nevnt før: Siden jeg er under 30 år (i alle fall et par uker til) får jeg velge mellom seks syntetiske parykker, eller to ektehårsparykker som blir dekket av NAV. Er man over 30 får man bare en parykk. Litt flaks skal man ha! Får spørre om de støtter øyenbrynsparykker også, eller om jeg må tegne dem på selv 😉

Ellers prøvde Anders og jeg en ny kakeoppskrift igår. For dem som ønsker en livsforkorter av en kaloribombe kan vi på det sterkeste anbefale «brookies» – en blanding av brownies og cookies. Oppskriften finner dere her:
https://www.detsoteliv.no/oppskrift/brookies-brownies-cookies?fbclid=IwAR3boBlEI5fgCt1c1OKHA9k3SEVYe2jiFJijshH-kD5UnvZErtBX1Uvw_ec

I dag er det hjemmeeksamen i Økologisk plantekultur. Heldigvis en bra dag symptommessig. Men jeg har ikke akkurat fulgt med på studiene dette halvåret, så målet er kun å bestå. Med mottoene «det går ikke verre enn steingalt» og «det er bedre å svare noe enn å ikke svare i det hele tatt» sitter jeg og gjør meg kjent med pensumet jeg skulle lest i løpet av våren. Likevel er det noe mestring i bare det å fullføre og levere inn.

Ellers har det vært et par rolige dager. Anders har hatt en firedagers hjemmeeksamen og holder nå på å bygge et utendørs treningsstativ til vektstanga si. Han kjørte faktisk helt til Gardermoen i dag bare for å kjøpe vektskiver, så motivasjonen står det ikke på. Snøen har regnet bort, julelysene og påskepynten som har vært utendørs er endelig ryddet unna. Jeg har tilbragt for mye tid foran pcen og gleder meg til å komme meg ut! Skal bare gjøre ferdig siste oppgave på eksamen…

Da har jeg fått tilgang til bildene fra G.I. Jane-fotoshooten min! Veldig fornøyd med bildene, ikke fullt så fornøyd med prisen… Faktisk litt sjokkert over den. Men min kjære far har tilbudt seg å støtte som bursdagsgave, så det blir 25 digitale bilder! ❤ Da får jeg dem i både i farge og svart-hvitt. Så da er det bare å begynne avstemmingen for hvilke jeg skal velge 😉 Dere kan se hvilke jeg har plukket ut så langt under fanen «godkjente».

Dere finner bildene her:
https://www.fotografboe.no/galleries/idunn-visningsgalleri/

Passord: gijane

Studiesamlingen mandag til tirsdag denne uken var i faget Geologi og jordlære. Jeg merker at fokusevne ikke er som den skal, og jeg blir trøtt fortere enn vanlig. Bortsett fra det fungerer jeg nokså normalt, og det er godt å kjenne på. Det er alltid litt mestring i å klare normale ting når det ikke er en selvfølge at jeg skal klare det.

Mandag satt vi i buss hele dagen og kjørte rundt fra geologisk område til område. Et sted stoppet vi for å lete etter fossiler, og fant en god del! Jeg har nå en håndfull småfossiler hjemme til min store henrykkelse og Anders sin store fortvilelse over enda flere duppedingser…

Foreleseren vår er geolog, og en skikkelig skrue. Veldig hyggelig sådan, med stort engasjement i faget sitt. Når han forklarer bruker han mye håndbevegelser, noe som på bussturen ble ekstra spennende å følge med på da han samtidig skulle holde mikrofonen inntil munnen. Hver gang han ble engasjert forsvant mikrofonen i en eller annen retning, og vi måtte gjette hva som ble sagt imellom.

Vi måtte droppe et av stedene vi skulle besøke for å rekke tilbake i tide. Som alternativ for å se de samme bergartene stoppet vi derfor innom en kirkegård. Beste stedet å «lese» til eksamen, mente foreleseren, og viste fram forskjellige gravsteiner i larvikitt, granitt og Brumunddal-sandstein(som forøvrig bare finnes i Brumunddal og Argentina). Selve kirken var laget blekksprut(orthoceras-kalkstein). Her holdt han en «bergpreken». Den bestod av et rituale der han satte seg på kne, og krabbet rundt på gulvet. Kirkegulvet var nemlig laget av stein som inneholdt fossiler. Snart krabbet vi alle rundt der inne på jakt etter fossiler i forskjellig form og art. Artig dag på samling 🙂

Mandag stod jeg opp klokken 0700 til et winter wonderland. Vanligvis synes jeg det er veldig gøy å våkne til uventet snø. I dag er kanskje første gang jeg skulle ønske at snøen skulle forsvinne på magisk vis før jeg ble ferdig med frokosten. Jeg skulle på studiesamling, og vi hadde sommerdekk på begge bilene. Etter grensetestingen med yoga i helgen var jeg fortsatt sliten, og dekkskifte ville vært såpass anstrengende at jeg ikke ville ha noe energi igjen til studiesamlingen. Heldigvis steppet Anders opp og skiftet dekk for meg!! Noen dager er det skikkelig fint å ha samboer 🙂

På vei til samlingen kjørte jeg forbi tre biler som tydeligvis hadde hatt det for travelt til å bytte til vinterdekk, og derfor hadde havnet i grøfta… Og på turen som vanligvis tar et kvarter brukte jeg 25 minutter på grunn av at de andre bilene foran meg også hadde hatt det for travelt til å skifte dekk… Tenk så effektive vi kunne vært hvis vi ikke hadde hatt det så travelt hele tida!

I helgen meldte jeg meg på yogahelg med Elverum Yoga. Full av pågangsmot og tanken om at yoga er bra for både hode og kropp troppet jeg opp første dag. Lørdag var også første dagen jeg våknet og følte meg helt normal – ikke noe ullhode eller løse tenner!! Etter en dag på fem timer (inkludert lunsjpause) kom jeg hjem igjen, full av energi. Det varte omtrent en halvtime. Etter fire timers søvn på sofaen kjente jeg meg fortsatt sliten og trøtt, og timene fram til leggetid ble svært lite produktive. Søndag våknet jeg ikke fullt så opplagt, og var stiv og støl i kroppen. Klok(ere) av skade valgte jeg å dra hjem til lunsj denne dagen.

Yogatypen var helt ny for meg, med mange kompliserte stillinger og bruk av klosser, tau, stoler og tepper. Etter å ha rådført meg med Google har jeg landet på at det antagelig var Iyengar-yoga. Jo mer man gjorde riktig, jo tyngre ble det fysisk. Jeg prøvde å holde igjen, men konkurransemennesket og treningsentusiasten i meg er ikke veldig flinke til å ta det med ro… Jeg er uansett fornøyd med å ha gjennomført totalt 7 timer yoga i helgen!

En pussig ting jeg har begynt å legge merke til er alle klemmene jeg får fra behandlere. Siden starten av året har jeg fått klemmer av lege, psykolog, fysioterapeut og flere spesialistsykepleiere på forskjellige sykehus. Flere har kommentert at det ikke er standard prosedyre, men at de rett og slett ønsket å gi meg en klem. Veldig hyggelig så klart, men litt pussig at det har vært så mange forskjellige. Er jeg rett og slett ekstra klembar, eller er dette normalt? Eller har jeg bare tilfeldigvis kommet til de hyggeligste behandlerne som oppriktig bryr seg? Det er i alle fall sånn jeg opplever det, og det er kanskje det viktigste.

Små episoder får noen ganger større betydning. Her er en historie fra den siste tiden som jeg synes er verdt å nevne!

Da jeg var i Oslo i forbindelse med egguttak tok jeg for første gang t-banen alene. Etter en del «bonde-i-byen»-episoder trodde jeg at jeg nærmet meg utlært. Som at når det kommer folk i vekteruniform om bord og ikke setter seg på noen av de ledige plassene, så er det ikke fordi de ikke ønsker å sitte på vei hjem fra jobb, men fordi de skal kontrollere billettene. Og at «t-bane» tullete nok står for «tunnelbane» selv om den mer enn halve tida befinner seg over bakken. Og at man på t-bane må aktivere billett før man går ombord, mens man på trikken og bussen kan aktivere om bord. MEN: De fleste steder kan man aktivere billetten rett før man går ombord, nede ved perrongen. På enkelte stasjoner som Jernbanetorget derimot må man aktivere FØR man går ned til perrongen.

En dag jeg kom fra sykehusbesøk på Hamar og skulle via Jernbanetorget for første gang alene ble en i utgangspunktet dårlig dag veldig mye verre. Nybegynner som jeg var skulle jeg bare ned og se om det var riktig perrong, og min t-bane trillet inn i samme øyeblikk som jeg kom ned. Men siden jeg ikke fant noen aktiveringsmaskin måtte jeg snu og gå opp igjen for å finne en, og ta neste t-bane som den rettskafne borger jeg anser meg for å være. Der ventet det kontroll som jeg ikke hadde lagt merke til på vei ned. Uten noen mulighet til å forklare min side av saken ble jeg dyttet bort til en irritert vekter som ikke var åpen for å høre på noe annet enn om jeg ville betale boten på stedet eller ikke. Frustrert, utkjørt og fortvilet over å bare ha forsøkt å gjøre alt riktig, trillet tårene mens jeg betalte boten. Jeg fikk noen blikk på t-banen, men prøvde å fokusere på boka jeg leste. Da jeg endelig ble hentet av et vennlig smil på andre enden brøt jeg helt sammen. Det er i slike situasjoner jeg skjønner hvor sliten jeg er. Når i utgangspunktet små ting(selv om de er sure) blir så store.

Jeg sendte inn klage på avgjørelsen og forklarte hele min situasjon og opplæringen jeg hadde hatt på t-bane uten at dette med kontrollsoner ble nevnt for meg. I går fikk jeg til min store overraskelse en epost med teksten:
«Med bakgrunn i din forklaring velger vi denne gangen som et unntak å frafalle gebyret.» Moralen her er altså: Det finnes rettferdighet! 😉

Det tok i underkant av 24 timer før jeg var lei av å trene forsiktig og begynte å teste grensene. I går var jeg på sirkeltrening med gruppa «Sjukt sprek». Jeg hadde hatt ull i hodet hele dagen og lite energi, men det løsnet litt mot kvelden og jeg begynte å bli rastløs. Da vi var i gang med treningen løsnet det helt, og jeg kom hjem igjen med mye mer energi enn jeg hadde da jeg dro. Pulsen var oppe i 170 på det meste selv om økta var både kort og veldig lett, og jeg svimler veldig fort og må holde meg fast innimellom. Men overskuddet jeg følte etterpå var helt fantastisk! Gruer meg kanskje litt til jeg skal inn på teppet og forklare fysio hvordan jeg ignorerte hennes råd dagen etter timen hos henne… Men jeg håper virkelig at det er dette som er riktig for meg! Kroppen er tross alt laget for bevegelse – cellegift eller ikke!

Sjukt sprek er forøvrig en veldig fin gruppe å være med i, i tillegg til at jeg synes navnet er helt fantastisk. Jeg var der et par ganger før jeg begynte med cellegift, og det er midt i blinken for motivasjon til å komme seg ut på en dårlig dag. Treningen er svært lavterskel, og kan tilpasses alle energinivåer. Flere som er med sliter med fatigue etter kreftbehandling, og det er full forståelse for om man ønsker å sette seg ned litt midt i økta. Og så er det en fin anledning til å bli kjent med nye fine folk 🙂

Fakta om foreninger:

• Ung kreft – samlegruppe for kreftrammede og pårørende fra 15-35 år. Arrangerer «Felles start» – en samling på landsbasis for medlemmer for å møtes, utveksle erfaringer og være aktiv i trygge forum.
• Sjukt sprek – etter initiativ fra Ung kreft, har lokale treningsgrupper som trener en gang i uka, har landssamlinger og andre aktiviteter for å få kreftrammede ut i trening. Treningen ledes av en Aktiv-instruktør(se under)
• Aktiv mot kreft – privat stiftelse som fokuserer på trening og kreft. Utdanner egne instruktører som får ekstra kompetanse for å tilrettelegge trening for kreftpasienter
• Brystkreftforeningen – for dem som er rammet av brystkreft. Har egen pårørendegruppe, egne lokale grupper og egen samlegruppe for dem under 45 år. Sistnevnte har også egne samlinger.

Sykepleierne advarte meg om at jeg kunne få en knekk i energinivå ca på dag fem, når kortisonen jeg har gått på de første dagene sluttet å virke. Det stemte ganske bra. Til gjengjeld fikk jeg sove i ni timer i strekk natt til mandag. Jeg hadde første økt hos fysio også på mandag, og var klar til å sette i gang treningsregimet. Nå hadde jeg lest så mye positivt om trening under cellegift og at man kan ha høy intensitet på treningen at jeg var klar for en skikkelig timesøkt med fullkropps styrke. Det satte min (meget dyktige) fysioterapeut effektivt en stopper for. Dagens økt ble følgende: Fire ett-minutts drag i maks sone 3 på ellipsemaskin, og noen rolige balanseøvelser i mellom. Deretter hjem og kjenne hvordan kroppen reagerte to timer senere.

Forklaringen er at jeg skal prøve å unngå fatigue(utmattelse – en vanlig bivirkning av cellegift), også på lang sikt, og derfor må prøve meg frem gradvis. Vi bruker en skala fra null til 10 for trøtthet. Null indikerer at man oser av energi og bobler i beina, mens man på 10 knapt klarer å løfte ei hånd eller holde øynene åpne. For en frisk person er normalen kanskje 2-4. Min nye normal på cellegift kan forventes å ligge rundt 5-6. Dersom jeg ligger på 7 eller høyere får jeg ikke trene, og hver gang jeg kommer opp til 7-8 må jeg hvile meg ned til et akseptabelt nivå. Dersom man utfordrer dette for mye og kommer for høyt, kan man få langvarig fatigue. Altså skal jeg begynne rolig. Veeeeeldig rolig.

Frustrerende som det er har jeg begynt å lære å akseptere hver dag som den kommer. Og jeg var virkelig sliten igår, hele dagen følte jeg at jeg halvveis drømte. Pulsen går opp bare jeg går ut og henter posten, og jeg føler det fortsatt som jeg har ull i hodet. Jeg holder på å få bukt med forstoppelsen, men tror jeg holder på å få hemoroider(trodde ikke jeg skulle måtte google det allerede som 29-åring!). Skal til legen på torsdag for å undersøke og fatte tiltak. Og det er fortsatt knapt ei uke siden jeg begynte på cellegifta!

Jeg satt og tenkte i dag på hvordan jeg skal legge opp aktiviteter fremover; hva jeg skal planlegge med og hva jeg burde si nei til fordi det blir for slitsomt. Det var helt herlig å ha besøk her i helgen, og Anne kom igår kveld så vi fikk en fin stund rundt bålpanna om kvelden. I dag kjente jeg på at det også var slitsomt, men at jeg likevel ikke ville vært noe av det foruten. Heller bli sliten av hyggelige ting enn å la være å gjøre noe. Sånn er jo livet generelt også, men det er så lett å la seg fange opp av hverdagen.