Innimellom har man en dårlig dag. Innimellom får man rare innfall. Innimellom skjer begge deler samtidig, og da kan fine ting skje.

Tirsdag 2. april var en dårlig dag. Kjente det fra morgenen av, og var sliten dagen før også. Heldigvis hadde jeg noen ærender i byen slik at jeg kom meg ut, og siden jeg ikke får kjøre bil ennå etter operasjonen gikk jeg til fots. Når man går alene tenker man ofte på mye rart. I dag kom tankene om spredning, og at det faktisk er mulig at jeg har uhelbredelig kreft. Jeg har tenkt tankene før, men i dag tok jeg dem virkelig inn. Jeg kjente på frykten for å kunne dø før jeg var ferdig med livet, og sorgen over alt jeg ikke har gjort eller opplevd. For å legge slike tanker til side må jeg tillate dem å komme, inkludert følelsene som henger på. For meg betyr det masse tårer, og jeg er ikke så trygg at jeg tør å gå gatelangs og grine høyt. Heldigvis gikk jeg forbi ei kirke der en begravelse nettopp skulle begynne, og jeg satte meg inn på bakerste benk. Der satt jeg og kunne la tårene renne og høre på fine salmer, og fikk høre litt om livet til Magda. Hun ble 88, men hadde tenkt å bli 90 og drikke champagne. Hun var ti år gammel og stod i døra med sine åtte søsken og så flyene komme da Elverum ble bombet i 1940. Hun var glad i blomster, dømte ingen og hadde stor omsorg for alle rundt seg. Hun pleide å si: «Vi må jo leve for hverandre». Jeg syntes det var så fint. Hun virket som et vakkert menneske. Jeg satt og håpet at jeg også kommer til å få et slikt liv. At noen kan holde en slik begravelse for meg en gang med hendelser som var for nesten 70 år siden.

I etterkant tenkte jeg over hvor absurd det egentlig var; å først tenke over sin dødelighet, bare for å komme så tett på noen andres siste reise. Min egen frykt har gått over igjen, og jeg ler av hele situasjonen nå. Kanskje var det akkurat det jeg trengte.

Jeg kan dermed anbefale å delta på andres begravelser hvis dere har en dårlig dag, men tenk over hvor dere setter dere. Da gravfølget gikk ut kom de rett mot meg, og jeg jobbet veldig hardt for ikke å få øyekontakt med noen… Men det ble jo en artig historie:)

For de som vil ha hovedtrekkene har jeg prøvd å oppsummere de viktigste hendelsene samt svar på de vanligste spørsmålene. Har lagt til en del faguttrykk for dem som liker å google, men forklarer de viktigste.

Dette har jeg gjort så langt:

• Mammografi torsdag 14. februar, Hamar. Tok ultralyd av en liten kul jeg hadde under venstre arm, legene syntes den så mistenkelig ut og tok vevsprøver som ble sendt inn for analyse.
• Diagnose fredag 22. februar, Hamar. Brystkreft, HER2-positiv, hormonfølsom, aggressiv type (grad 3), relativt liten svulst (15mm). Gode prognoser og forhåpentlig oppdaget tidlig. Da den er aggressiv og HER2-positiv har den høyere potensiale for spredning, men skal også derfor respondere bra på cellegift.
• Operasjon onsdag 27. februar, Hamar. Her tok de bort svulsten(siden den satt under armen har jeg fått beholde brystene så langt). Samtidig fjernet de vaktpostlymfeknuten – den første lymfen som mottar «søppel» fra brystene. Hvis det er spredning kommer det hit først.
• Egg-uttak torsdag 21. mars, Rikshospitalet. Fikk tatt ut 13 egg som er frosset ned for evt senere bruk da kreftbehandlingen i verste fall kan føre til infertilitet. Det er en ca to uker lang prosess med å modne egg før uttak. Den siste uka før uttak måtte jeg inn til kontroll daglig.
• Operasjon onsdag 27. mars, Hamar. Denne gangen utførte de aksilledisseksjon – dvs de fjernet en fettpute under armen som inneholder de fleste lymfeknutene i dette området. Dette var fordi jeg hadde spredning til vaktpostlymfen, og da er faren for tilbakefall senere stor. Operasjonen ble gjennomført for å forebygge dette, men krever mer opptrening og kan gi senskader som lymfødem.
  
  

Dette skjer framover:

• Informasjon om videre behandling mandag 8. april, Hamar. Her får jeg plan for behandlingen videre, og svar på om det har vært spredning til flere lymfeknuter. Det vil også vurderes CT for å undersøke om jeg har fått fjernspredning (spredning til annet enn lymfeknutene). Så langt har jeg fått høre at jeg kan forberede meg på behandling i alle fall ett år, det blir både cellegift, stråling og antistoff(antagelig Herceptin), og jeg kommer til å miste håret.
• Svar på gentest. Jeg har på anbefaling tatt en gentest som sier noe om risiko for å få kreft igjen. Dersom jeg får påvist BRCA 1 og/eller BRCA2 anbefales å fjerne bryster og eggstokker.
• Egg-uttak. En gang før påske hvis alt går etter planen – det er jo tross alt tida for egg;)
• Fotografering. Jeg skulle egentlig ha G.I. Jane fotoshoot lørdag 16. mars, men siden jeg måtte inn og ut av Rikshospitalet hele helga ble det utsatt på ubestemt tid. Men bare utsatt!

Fredag 22. februar i år(2019) ble jeg hentet inn på et legekontor i Hamar av ei dame med et trist smil. De hadde funnet brystkreft under venstre arm. Ingen lett melding å gi eller å få. Likevel – en av de første tankene som slo ned i meg var: Nå SKAL jeg ha G.I. Jane-fotoshoot! Jeg har spøkt med det siden jeg snauklipte meg i 2014 og ikke rakk å få tak i fotograf – at dersom jeg får kreft og mister håret, så skal jeg ta det igjen!

Den neste tanken var at nå må jeg fortelle far at jeg har fått brystkreft – bare litt over to år etter at mor døde.

Tiden mellom da og nå har vært fylt av slike kontraster, men det jeg sitter mest igjen med er all varmen og omtanken som jeg er så heldig å være omgitt av. Og ikke minst alle lyspunktene i den nye hverdagen, og som jeg opplever mye sterkere nå.

I denne bloggen vil jeg prøve å dekke informasjonsbehovet og svare på spørsmål jeg stadig får, samtidig som jeg vil fremheve disse lyspunktene.

Thanks for joining me!

Good company in a journey makes the way seem shorter. — Izaak Walton