De siste dagene har gått unna, med formkurven pekende i alle retninger. Når jeg har energi virker det som formen er bedre enn før, men det er umulig å vite hvor grensa går. Derfor går jeg stadig på nye smeller. Søndag føltes alt bra mens jeg var på jakt, og jeg vurderte å bli med på to drev i stedet for ett. Heldigvis bestemte jeg meg for å være føre var og dro hjem etter lunsj. Etter en time hjemme kollapset jeg helt, og mandagen stod jeg ikke opp før i ett-tida og lå på sofaen mesteparten av dagen. Slik har det fortsatt: Tirsdag svingte formen hele dagen, men jeg avsluttet med trening med Sjukt sprek-gruppa om kvelden. Det fikk jeg «svi» for på onsdag. Onsdag kveld kastet jeg meg likevel rundt for å rekke en buss til Oslo for å møte Anders som var på studiesamling, og hele torsdag formiddag ble en veldig rolig dag. Om kvelden hadde jeg arrangert et treff med Oslogjengen, mens Anders trodde vi skulle på date. Jeg fikk lagt inn en skål for «Norges beste ufaglærte sykepleier og hushjelp» – som en takk for hvordan han har stilt opp for meg siden diagnosen. Nå er vi forhåpentlig ferdig med det verste siden strålingen er over.

Ellers var det supertrivelig å treffe gjengen igjen! Vi spiste en god fireretters på Mehfel i Oslo, en pakistansk restaurant med hyggelige priser i forhold til kvaliteten på maten som google hadde anbefalt.

Nå har jeg igjen en veldig rolig formiddag på Karlsrud mens alle de andre er på jobb. Skal prøve å roe ned litt på aktivitetsintensiteten og se om jeg klarer å holde energinivået mer stabilt de neste dagene…

Bortsett fra svingende og litt uforutsigbar mengde energi har de fleste andre bivirkningene roet seg ned. Hetetoktene er ikke lenger like kraftige(med noen hederlige unntak), stivheten i musklene har gått tilbake, putefølelse i føtter har dempet seg kraftig, og i stråleområdet begynner jeg å få ny, fin hud mens den gamle flasser gradvis av.

Det eneste jeg er litt bekymret for om dagen er venstre arm. Jeg har hatt en del tyngdefølelse de siste ukene, og den har vært litt hoven. Dette kan være tegn på begynnende lymfødem – noe jeg absolutt ikke har lyst på! Inntil videre er hevelsen ikke på mer enn noen millimeter, men jeg merker at det sprenger litt innimellom, og den føles på en måte litt nummen. Jeg har derfor totalforbud mot å bruke den til å løfte eller trene med, og har fått bestilt en kompresjonsstrømpe og -hanske hos fysio. Helst skulle jeg hatt dette utstyret for flere uker siden, men papirmølla går sin trege gang. Først var jeg til fysio og forklarte saken, hun sendte meg til lege som skrev en anbefaling om at jeg skulle få dekket strømpe. Godkjenningen ble sendt fra hjelpemiddelsentralen til meg, og jeg måtte ta den med til fysio som nå skal bruke den for å bestille strømpe. Snakk om innviklet system! Og lite hensiktsmessig, for all denne tiden går jeg uten, og lymfødem er viktig å behandle tidlig for å forebygge mest mulig!

Jeg orket i alle fall ikke å vente så lenge med rar arm, og kjøpte meg treningskompresjonsstrømpe til arm. Denne bruker jeg hver gang jeg er i aktivitet, og det virker som det hjelper. Krysser fingre og tær for at den hevelsen jeg har nå går tilbake etter hvert også!

Flere har spurt meg hvordan det har vært å komme hjem igjen fra stråling. Ett ord oppsummerer det ganske godt: Hektisk! Torsdag hentet jeg bilen fra EU-kontroll og dro rett til tannlegen. Om kvelden fikk vi superkoselig besøk av Ane Thea som til og med tok med seg en hilsen fra Kina! I går var jeg i Askim og i dag var vi i Lillestrøm på Bondens marked. I morgen blir det antagelig elgjakt. Gleder meg til en rolig mandag mens Anders er på øvelse. Første dagen på mange uker uten program i kalenderen!

Et par forklaringer: Tannlegebesøket var avtalt for et halvt år siden da jeg fikk en akutt-time da tannkjøttet ble påvirket av cellegifta, men jeg måtte uansett ha vært hos tannlege nå for en litt grundigere kontroll. Dette er fordi jeg skal begynne med Zometa – et legemiddel som styrker beinbygning(blant annet herceptin kan føre til beinskjørhet) og også har en forebyggende effekt mot kreft. Slike tannlegebesøk er ikke dekket automatisk selv om det er i forbindelse med kreftbehandling. En liten pris å betale i det store bildet, men tannlegebesøk er som kjent ikke billig. Derimot viste det seg at fordi jeg har hatt stråling mot halsen faller jeg inn under et eller annet regelverk, og betalte derfor bare en fjerdedel av det jeg ellers hadde måttet. Fine smutthullene.

EU-kontrollen ble en mindre hyggelig opplevelse. Bilen strøk så det sang med hele ti toerfeil! Dette var min andre Toyota Avensis – begge ble kjøpt hos forhandlere, og begge har vært skikkelige mandagsbiler. EU-kontrollen på denne ble den siste dråpen. Helt utypisk for meg kastet jeg meg derfor rundt da jeg fant en bil på Finn.no i Askim, og i går tok jeg turen med min gamle og kom tilbake med en ny Avensis etter mottoet «alle gode ting er tre». Samme type, bare litt nyere modell, og fra en mye hyggeligere forhandler enn de to forrige har vært. Man kan vel ikke bomme tre ganger på rad med Avensis!(?) Han viste stor forståelse, og tok imot min gamle bil selv om han egentlig ikke ønsket det. De hadde nylig startet bilsalg(for tiden Swoosh, men de holder på å skifte navn), og var som han sa avhengige av god omtale. Skikkelig ålreit type, lovet å hente sommerdekkene hjemme hos meg i Elverum da jeg hadde kastet meg rundt på en halvtime og ikke klarer å få ned dekkene alene på en effektiv måte for tiden.

På veien hjem stakk jeg også innom en av Norges tre forhandlere, Sand tredreieutstyr. Instruktøren fra tredreiekurset hadde ringt og fått ham til å lage et tilbud for meg, og den nye bilen fikk nå testet lastekapasitet med sommerdekk, ny tredreiebenk på 113kg og en del ekstrautstyr. Jeg fikk avtalt med Far at i stedet for julegave så spleiser vi på tredreiebenk som skal stå hjemme hos ham i Grimstad 🙂 En produktiv dag, men jeg kjente på hjemveien at jeg var litt optimistisk på hva jeg har energi til for tiden.

Da jeg kjørte forbi Karlsrud ble det derfor en spontan pitstopp innom moren til Anders, der jeg ble tatt imot med åpne armer og middag. Etter å ha tanket opp på mat og hyggelig samvær kom jeg meg hjem til Elverum samme kveld, sliten men fornøyd.

Siste stråling er gjennomført! Da er jeg ferdig med de to verstingene: Cellegift og stråling. Fikk telefon fra søster og tantebarn med gratulasjonssang, Anders ventet hjemme med ingefærøl, blomster og elg-wok, flere har sendt meldinger og gratulert. Ei god venninne foreslo at jeg kunne feire med pannekakekake i god «Gubben Pettersen og Findus»-stil. Ei av sykepleierne ventet på meg for å si hadet, både de ansatte på pasienthotellet og på stråleenheten husket at dette var siste dagen min. Kanskje ikke så rart når jeg har vært der i nesten fem uker, men likevel imponerende synes jeg. Han ene på stråleenheten som jeg har et godt forhold til sa at han aldri ville se meg der igjen – men gjerne på reinsdyrjakt på fjellet. Alt dette kombinert har fått meg til å føle at dagen er litt spesiell. Det var litt rart å pakke ut av rommet mitt for siste gang.

Jeg var innom flere på veien ut. Et kort til stråleenheten, litt sjokolade til min spesielle sykepleier som fanget meg opp i gangen, kort og twist til pasienthotellet og en liten lapp til Pusterommet(treningsrommet). Og en smil-sjokolade som jeg ba de ansatte på pasienthotellet om å gi til ei dame som nylig kom dit, med melding om at hun skulle ta det som en påminnelse. Ikke vet jeg hva som var bakgrunnen, men det virket som om hun ikke klarte å se det positive i særlig mye – og det i så stor grad at jeg ikke klarte å høre på henne veldig lenge om gangen. Kanskje sjokoladen kan gi henne noe hyggelig å snakke om til en forandring.

Nå er jeg hjemme igjen, bilen er levert til EU-kontroll i morgen og Anders ser på en eller annen serie som jeg ikke klarte å interessere meg helt for. I morgen venter tannlegetime, mandag skal jeg på nevrologisk undersøkelse, snart begynner jeg på enda en hormonbehandling som jeg kommer tilbake til senere. Det er på ingen måte mindre fullt i kalenderen min frem mot jul. Neste lyspunkt jeg gleder meg til er middagsbesøk av Ane Thea i morgen! 🙂

Forrige uke fikk jeg levert tilbake et håndkle som ikke tilhørte meg, etter åtte år med forglemmelser og dårlig samvittighet. I 2011 var jeg på sykehuset i Sandnessjøen i Nordland for å ta noen tester. Jeg hadde med meg et av Forsvarets standard håndklær – ca 40x80cm, hvitt med to blå striper med teksten «Forsvaret» nedover disse stripene. Da jeg skiftet i et lite avlukke på sykehuset så jeg et slikt håndkle over en stol, trodde det var mitt og pakket det ned i sekken. Først da jeg var hjemme oppdaget jeg at mitt håndkle hadde ligget i sekken hele veien. Det jeg fikk med meg var helt likt, bortsett fra at teksten viste «Helsevesenet». Siden har jeg ikke vært i Sandnessjøen, og siden det ligner så mye på våre forsvarshåndklær har jeg ikke tenkt så ofte over det, men det har ergret meg hver gang jeg oppdaget det på nytt.

På sykehuset på Gjøvik derimot har jeg fri tilgang til slike håndklær, og jeg kan forsyne meg fritt og legge de brukte i en egen skittentøyskurv. I den anledningen så jeg mitt snitt til å kvitte meg med åtte års dårlig samvittighet, og snike mitt ufrivillig lånte håndkle oppi kurven sammen med de andre. Veldig fornøyd med meg selv kunne jeg legge meg med litt bedre samvittighet den kvelden. Småting i det store bildet, men en liten glede i hverdagen 🙂

To dager igjen av strålingen og jeg er ferdig installert for denne gangen på rommet mitt. Senga er skjøvet ut i det ene hjørnet på rommet slik at jeg har nattbordet mellom stolen og senga, sytøyet ligger inni hylla, treningsutstyret er satt opp i mellomgangen, håndklær er lagt klart på badet, på senga og i dusjen, og kluten min henger over lampa. Kluten bruker jeg til saltvannsomslag over stråleområdet for å lindre smerte og kløe. Området er blitt kraftig misfarget, deler av huden har begynt å flasse av og innimellom klør det som besatt – særlig midt på brystvorta! Smerter har jeg nesten ikke hatt, det hender at det er litt ømt, men ikke noe plagsomt. De siste par dagene har det begynt å lukte vondt, som kanskje er den mest irriterende bivirkningen. Særlig fordi jeg ikke får bruke såpe i stråleområdet på minst et par uker til. Jeg går bare med løse bomulls-t-skjorter og har bare på meg bh mens jeg trener. Når jeg er ferdigbestrålt for dagen går jeg opp på rommet og legger på saltvannsomslaget mitt i ti minutter, før jeg smører godt inn med blå Apobase-fuktighetskrem. Denne kremen bruker jeg to til tre ganger daglig, og jeg har snart brukt opp en stor tube. Jeg bruker sjelden kremer og slikt, så dette er ny personlig rekord for min del.

I dag snakket jeg med sykepleier, hun sa jeg kan forvente forverring av symptomer i 14 dager etter avsluttet behandling, før det blir bedre og skal være normalt igjen etter omtrent seks uker.

Nok en milepæl nærmer seg slutten, og det er en litt rar følelse. Jeg har vært så fokusert på her og nå at jeg har lagt til side alt som skal skje fremover. Nå er jeg snart ferdig med den verste delen av behandlingen. Og likevel er det nå jeg synes det begynner å bli skummelt. I løpet av det neste året vil det vise seg hva jeg sitter igjen med av eventuelle senvirkninger, og hvordan jeg responderer på medisineringen jeg skal fortsette med i fem og ti år fremover. Jeg må finne ut hvordan jeg best mulig kan bygge opp kroppen og hodet igjen, og balansere hverdagen, jobb og hva jeg vil gjøre med livet mitt fremover. Håret mitt kommer tilbake, og det synes ikke lenger så lett at jeg ikke er helt frisk. «Kreftfri, men ikke frisk» – det var slagordet til Kreftforeningens kampanje for i fjor. Godt sagt på mange måter. Jeg hører mange historier der pårørende og folk rundt kreftpasienter plutselig har en forventning om at «nå er du jo ferdig med kreften – da skal du jo fungere normalt».

Alle jeg har snakket med som har vært gjennom det samme sier at jeg ikke må begynne å jobbe for fort, ikke trene for hardt for tidlig, at utviklingen går mye saktere enn jeg kommer til å forvente. Sykepleieren i dag sa at jeg kanskje er tilbake igjen om et drøyt halvår. Jeg håper hun har rett!

Misforstå meg rett her – jeg håper jo at jeg kommer meg hundre prosent tilbake, og sjansene er gode for at jeg faktisk gjør det. Og jeg er slett ikke utakknemlig, det viktigste er tross alt at jeg er kreftfri og fungerer. Men det var på en måte lettere å forholde seg til når jeg visste at jeg skulle gjennom cellegift, og deretter stråling. En klar plan, midlertidig ubehag – men at det ville bli bedre. Her og nå-fokuset ble så enkelt, for jeg hadde ikke kapasitet til noe annet. Alt annet ble irrelevant, og ble satt på vent. Nå er det på tide at skylappene kommer av, og jeg går en større usikkerhet i møte. Det er bare litt uvant i starten. Jeg kjenner jo også på spenningen, forventningsglede og mestring over å ha kommet så langt. Og igjen takknemligheten over å ha blitt løftet og båret av så mange.

Forrige uke kom jeg i prat med en fyr på felleskjøkkenet. Gjennomsnittsalderen her på pasienthotellet er ganske høy, og det er ikke så mange jeg har så mye til felles med. Det er også lite fokus på andre ting enn sykdom og helse, så da foretrekker jeg å holde meg for meg selv. Han jeg nevnte gav et helt annet inntrykk, og hadde hodet mye mer utenfor enn inni sykehuset så å si. Jeg hadde kjøpt inn litt sjokolade som jeg la i en skål til fellesskapet til halloween, og det var sånn vi kom i prat. Han hadde et slags stativ festet under nesa med en bandasje under med to tråder som var festet oppe ved neseroten. Det hele så ganske interessant ut. Han hadde operert nesa for å kunne sove bedre, viste det seg. Jeg spøkte om at han slapp å kle seg ut til halloween nå, og han kvitterte med at han også hadde en løs tann. I tillegg manglet han toppen på en finger, så da ble bildet komplett.

Vi snakket lenge sammen, og det var godt å kunne snakke om interessante ting som ikke bare handlet om sykehusrelatert innhold. Blant annet jakt, militæret, historier fra han var i førstegangstjenesten, våpen og skytetrening. En genuin type, oppriktig interessert og med artige historier. Fint med fokus på livet heller enn det som ikke fungerer. Rart hvordan noen mennesker gjør et inntrykk bare ved å være seg selv, uten at man sier eller gjør noe spesielt. De har bare en tilstedeværelse som man legger merke til.

Vi hilste aldri skikkelig, og da jeg kom tilbake på rommet mitt kom jeg på at jeg ikke en gang hadde spurt hva han jobbet som. Da jeg dagen etter møtte ham en kort stund før han skulle dra hjem benyttet jeg sjansen. Det viste seg at han er en anerkjent forfatter, og jeg kjente til flere av bøkene hans! Vanligvis er jeg ikke opptatt av ansiktet bak skuespillere, forfattere, regissører og andre kjente personer – men heller av hva de har skapt. I dette tilfellet ble det omvendt, særlig fordi jeg ble kjent med personen bak først. Uansett et fint minne å samle på.

Torsdag gikk jeg på en liten «smell». Jeg hadde egentlig lovet Anders å ikke komme hjem med flere saueskinn før jeg var ferdig med å bearbeide noen av dem jeg har. Men så besøkte jeg ei dame som driver med skinnfellsøm, og som hadde vært i Sverige og handlet gotlandsfår-skinn. Dette er noen av de mest eksklusive skinnene man får tak i fra nordiske land. De har veldig fin krøll og er utrolig myke og glatte i ulla. På vei tilbake til sykehuset med et par skinnfeller i sekken funderte jeg på hvordan jeg skulle fortelle Anders om dette impulskjøpet. To minutter senere hadde jeg ringt hjem og avtalt at det ene skinnet er hans julegave til meg i år. Tre store fordeler med dette: Jeg får akkurat det jeg ønsker meg, Anders slipper å bruke tid og krefter på å finne gave til meg, og jeg kunne komme hjem med enda en skinnfell uten at det ble dårlig stemning fordi jeg har så mange fra før 🙂

Ellers kan jeg melde om at håret er på tur tilbake! Det kommer først der jeg mistet det først – ikke akkurat den rekkefølgen jeg ønsket meg, men jeg klager ikke så lenge hodehår, øyenbryn og -vipper kommer tilbake. Det artige med øyenbrynene er at de kommer først tilbake inn mot neserota, så jeg så litt morsk ut en stund. Nå er det masse små øyevipper på vei, og øyenbrynene er snart ikke bare en skygge lenger. Hodehåret er nå så tett at jeg ikke barberer det bort lenger, og jeg må legge inn bittelitt innsats for å tørke hodet etter dusj. Veldig motiverende at noen ting kommer tilbake til normalen! Men jeg måtte virkelig venne meg til å barbere legger og armhuler i starten – det var urovekkende lett å venne seg av med i første omgang!

Siden jeg er i Gjøvik en stund har jeg funnet noen lokale aktiviteter å drive på med. I går begynte et kurs i tredreiing i regi av Husflidlaget. Veldig fin aktivitet som ikke krever noe særlig fysisk. Utrolig godt å komme seg ut av sykehuset, lære noe nytt og få et helt nytt fokus. Øvelsen i går handlet mest om å lage ei kule av tre, og nå sitter jeg med en furuball som ikke har noen funksjon overhodet 🙂 Ellers kan jeg anbefale tredreiing som hobby. Det er så stillegående at man ikke trenger hørselvern og er virkelig meditativt. Vi merket ikke at tiden gikk, og tre timer forsvant på det som opplevdes mer som en drøy halvtime.

Tirsdag fikk jeg en telefon fra legen på stråleenheten, bare en time etter stråletimen min. Han hadde fått svar på MR-undersøkelsen og lurte på om jeg hadde mulighet til å komme ned en tur. Ti minutter senere satt jeg på venterommet, full av følelser. Når man har fått en alvorlig diagnose påvist en gang er det veldig fort gjort å tenke det verste. Jeg pleier å være flink til å ikke bekymre meg unødvendig, men denne dagen måtte jeg jobbe en del for å holde både tanker og følelser i sjakk. Når legen vil snakke med deg personlig kan det være tegn på at det er dårlige nyheter, og da vil de se deg ansikt til ansikt. Gode nyheter får man ofte bare på telefon. Fascinerende hvor mange scenarioer som dukket opp i hodet mitt på den lille turen ned til venteværelset.

Tanker som dukket opp inneholdt alt fra at de hadde funnet en kreftsvulst eller spredning til hodet, at det var mulig jeg hadde uhelbredelig kreft likevel(på grunn av denne spredningen) og at den ikke responderte på cellegiften jeg allerede har vært gjennom, at de hadde funnet en annen type kreft og at jeg måtte belage meg på ny runde og starte helt på nytt, til at jeg kanskje måtte fortelle slike nyheter til familien igjen. Samtidig holdt jeg det i sjakk med motargumenter som at det mest sannsynlig ikke var noe galt men at legen kanskje ville undersøke synsforstyrrelsene videre. Og at det ikke var noe poeng i å bekymre seg unødvendig. Likevel er jeg litt redd for å blokkere følelsene som dukker opp helt, for å legge lokk på følelser har jeg lært er en dårlig idé. Slik diskuterte jeg med meg selv hele veien ned. Det er en vanskelig balanse å tillate seg å kjenne på følelser som dukker opp – uavhengig av hvor rasjonelle de er – og ikke grave seg ned i unødvendig mye bekymring.

Nå er jeg i alle fall ikke bekymret lenger, og det er godt å ha fått svaret på MR-undersøkelsen. Jeg har nok vært litt mer nervøs for den enn jeg liker å innrømme. De fant ingenting som tyder på at synet blir påvirket eller som har noe som helst med kreften å gjøre. Derimot fant de en liten blipp på ca 2x6mm som sannsynligvis er et blodkar eller lignende. For å være helt sikre tar de likevel ny MR i januar. Legen var uansett interessert i å forfølge synsforstyrrelsene videre, og har også henvist meg til nevrolog. Han er virkelig opptatt av å finne ut av dette, noe jeg setter veldig pris på.

Tredje uka med stråling er i gang, og jeg begynner å få rutine på noen ting. Som at jeg hver kveld legger meg før klokken tolv i håp om å snu døgnet tilbake, men ikke klarer å sove. Enten på grunn av hetetokter, prikking i føttene, at det er for varmt på rommet, hodepine eller noe annet lurt kroppen finner på for å holde meg våken en stund til. Jeg har PCen ved siden av på nattbordet, og ender vanligvis opp med å se et par episoder med Friends etter å ha vridd meg i senga et par timer. Dette skjer en til to ganger, før jeg endelig klarer å sovne en eller annen gang ut på natten.

Når alarmen min går i åttetida(igjen dette forsøket mitt på å gjenopprette en fornuftig døgnrytme), ender jeg dermed opp med å slumre et par timer og står sjelden opp før titida. I dette tidsrommet kommer de ansatte innom en til tre ganger for å tømme søpla på rommet. Vanligvis snur de i døra når de ser jeg sover, men noen ganger kommer de inn og tømmer søpla uansett. Dette vet jeg fordi jeg later som jeg sover hvis de er innom og jeg faktisk er våken. Det fine med å bo på sykehus og på enerom når søvnrutinene mine blir så snudd på hodet er senga. Jeg har fjernkontroll! Når jeg ikke får sove kan jeg bare trykke på en knapp, og vips så sitter jeg og har behagelig vinkel til PCen. Om morgenen trenger jeg ikke å bruke krefter på å sette meg opp, og kan gjøre unna litt eposter, betale noe i banken – eller skrive blogginnlegg, som nå – før jeg står opp.

Ellers er jeg nokså usosial. Jeg er blitt flink til å finne tidspunkter å spise på når ingen andre gjør det. Jeg går tur hver dag, og i går fant jeg et sted med skogssti. Det var til og med et par rådyr der ute, til min store glede. Mye av tiden tilbringer jeg på rommet mitt, og nå har jeg endelig kommet i gang med syprosjektene mine igjen. I fjor gav jeg bort en del sitteunderlag av skinnfell, men ble ikke helt ferdig med å sy på kanter til jul. Det skulle jeg gjøre på nyåret, men så kom kreftdiagnosen og alt ble utsatt. Det har også tatt lang tid å komme i gang igjen fordi noen av bivirkningene mine er stive og vonde fingre. Målet er å få dem ferdig til jul i år – altså maks ett år forsinket…

Fredag hadde jeg MR av hodet, en undersøkelse de gjør for sikkerhets skyld på grunn av synsforstyrrelsene mine – tydeligvis ikke veldig vanlige bivirkninger. Det er en ting jeg ikke kommer til å gjøre igjen med det første – i alle fall ikke uten ørepropper! De advarte meg om at maskinen laget mye lyd, og at jeg fikk hodetelefoner med musikk på hvis jeg ville. Jeg var trøtt og ville sove og valgte å ikke ha noe musikk. Trodde at lyden jeg hørte allerede i rommet var den samme som lyden av maskinen. Det var en grov feiltakelse. Første lyden var den verste – det var akkurat som om noen holdt inne et bilhorn inntil hodet mitt. Jeg holdt på å hoppe til, heldigvis var det siste de sa at jeg måtte ligge helt stille før de gikk ut for å skru på.

Denne ulingen varte i omtrent to minutter. Deretter var det et par sekunders pause, før en ny lyd startet. Alt fra korte støt til during og bankelyder. Litt uti var det som om noen pusset opp i naborommet, og jeg tenkte at denne lyden var ikke så ille. Det burde jeg ikke tenkt, for plutselig ble oppussingen flyttet til rett over hodet på meg i stedet. På et tidspunkt hørtes det ut som Darth Vader hadde satt seg fast inni maskina og prøvde å bryte seg ut med lyssverdet sitt. Det gikk ikke så bra, for han traff hele tiden på noe hardt som var lyssverd-sikkert.

For å si det sånn: Det ble ikke noe særlig soving på meg. Og jeg har slitt med å sove siden da. Jeg måtte legge meg et par timer før jeg turde å kjøre hjem den ettermiddagen, og fikk nesten ikke sove i det hele tatt natt til lørdag. Som en bonus fikk jeg hodepine i tillegg, og Elgjakta ble selvsagt ikke noe av denne helgen. Det er en fryktelig frustrerende tilstand å være stuptrøtt, men ikke klare å sove. Det påvirker alt – energi, overskudd, trening, hukommelse, grad av surrehode(som jeg i grunnen har nok av fra før). Heldigvis har formen vært bedre siden søndag. Jeg håper det fortsetter!