Mandag for to uker siden, da jeg skrev forrige innlegg, fikk jeg første dose med Zometa. Da jeg kom hjem følte jeg meg helt fin, og var storfornøyd med at jeg for en gangs skyld kunne slippe unna uten særlige bivirkninger. Det varte til en gang i nitida på kvelden. Jeg ble gradvis mer slapp og uggen, og da jeg endelig gikk for å legge meg hadde jeg skikkelige kuldegysninger. Med varmeflaske, lukket vindu på soverommet og to dyner lå jeg fortsatt og skalv av kulde. Til slutt vekket jeg Anders for å be om litt varme fra ham, og heldigvis tok han det pent på tross av at han skulle på jobb dagen etter og holdt rundt meg så godt han kunne. Likevel var det bare så vidt jeg var varm nok. Dette varte til omtrent 0400 – da våknet jeg av at hetetoktene satte i gang igjen.
Tirsdag var jeg helt slått ut, på nivå med de verste dagene på cellegift. Jeg ble sliten av å hente meg et glass vann, og lå på sofaen hele dagen uten å få i meg noe særlig å spise. Heldigvis gikk det gradvis, om enn grusomt sakte, bedre utover dagen og resten av uka. I dag, to uker senere, kjenner jeg fortsatt at hodet er litt mer ullete enn det var, og kroppen responderer fortsatt dårligere enn før. Denne behandlingen skal jeg bare ha en gang i halvåret, og de sier at man responderer verst første gangen. Krysser fingrene for at det stemmer!
På en side er det fint med en påminnelse om hvor langt jeg faktisk har kommet siden cellegift-perioden. På den andre begynner jeg å bli mektig lei av å stadig vende tilbake til start. Jeg løp 3000m for september forrige onsdag, og endte opp 15 sekunder dårligere enn i august. Tross alt var det en stor mestring å bare gjennomføre. Det var takket være fantastiske Ane Thea, som hadde testet seg selv tidligere samme dag, men likevel ble med som hare for meg. Nå har jeg fortsatt løpt 3000m-test en gang i måneden i hele år, og det er faktisk en seier i seg selv.
lyspunkt 