Nå i oktober er det igjen Rosa-sløyfe-aksjon. Også i år ble jeg kontaktet av Kreftforeningen og spurt om jeg kunne være ansikt for aksjonen deres som skal rette søkelys mot persontilpasset kreftbehandling. Igjen sa jeg ja uten å tenke meg om. Først publiserte Kreftforeningen en liten post om meg på Facebook-sidene til Rosa sløyfe. 3463 likes, nesten 100 kommentarer og 42 delinger senere er jeg fortsatt overveldet over responsen en sånn liten post kan få. Aller mest betyr de varme kommentarene fra venner som har delt, dernest undres jeg over hvor mange oppmuntrende ord jeg har fått fra folk jeg ikke kjenner.
Så kom reportasjen i Østlendingen. Etter et hyggelig møte med en varm og imøtekommende journalist der jeg skravlet i tre timer om meg selv, kom reportasjen både på nettavisa og papirutgaven. Sistnevnte hadde til og med nevnt meg på forsiden, ved siden av storoppslaget av en lokal helt som gikk «museumsrunden»(en turløype i Elverum) 24 timer i strekk og samlet inn 100 000,- til kreftsaken. Jeg var ikke forberedt på å bli så blottlagt. Det er noe spesielt å lese om sine mest sårbare sider i livet gjennom andres øyne. Samtidig var det dønn ærlig, selv om jeg fortsatt ikke tror at jeg starter like mange setninger med «åh,…» som man får inntrykk av i avisa. Jeg har også der fått massiv positiv respons. Noe av det som gjorde mest inntrykk var journalisten selv. Jeg fikk teksten på epost til gjennomlesning, der hun hadde skrevet som sitat fra meg: «Jeg trenger ikke alltid være den sterke». Jeg svarte tilbake: «Før trodde jeg at det var styrke i å ikke vise følelser, men det tøffeste jeg har gjort er nettopp å gjøre det», og ba henne endre denne teksten. Ikke bare endret hun dette, men hun uthevet sitatet i reportasjen. Hun kommenterte siden på Facebook at jeg hadde gitt henne et nytt syn på hva det innebærer å være sterk.
I begge innslagene har jeg benyttet sjansen til å rette fokus på en sak som har blitt veldig synlig for meg de siste par årene. Kreftsaken er lett å få støtte til fordi «alle» kjenner noen som er berørt, og «alle» vet hvor alvorlig det kan være. Det er et tankekors at vi ikke møter dem med mindre kjente eller mindre synlige sykdommer – fysiske som psykiske – på samme måte.