Ikke lenge etter de gode nyhetene fra forrige innlegg gikk jeg på en aldri så liten smell. Litt for høyt tempo og litt for mange aktiviteter førte til at kroppen sa stopp, klart og tydelig. Selv om jeg hadde roet ned i helgen(for to uker siden) og kun var ute på en liten skitur med Anders og hybelboerne (de er danske og fikk derfor sin første skitur med bålkos – veldig hyggelig!), var det mer enn kroppen ville være med på. Søndag kveld begynte hodepinen å melde seg, og mandag endte jeg i sofaen med migrene. Resten av uka måtte jeg derfor begynne på startstreken nok en gang og bygge kapasiteten sakte opp igjen.
Forrige lørdag var formen tilbake og jeg fikk en helt fantastisk dag. Jeg var full av energi, overskudd og godt humør, og jeg var på jobb på skytebanen i strålende sol og rundt 20 minusgrader. Lettere frossen spratt jeg rundt og klarte omtrent ikke å stå stille. Det trakk heller ikke ned på stemninga at kollegaene hadde noen fine ting å si om meg. Jeg ble på jobb i 7,5 timer, altså en full arbeidsdag. Litt av et hopp etter en dårlig start på uka. Vel hjemme kjente jeg nok at jeg var litt sliten, men det hadde jeg ikke tid til, for jeg var invitert på middag.
En liten digresjon: Anders var i Nord-Norge, og jeg hadde hatt «gubbefri» hele uka. Tirsdag laget jeg pizza til middag, og levde godt på restene til både lunsj og middag onsdag og torsdag. Fredagen spiste jeg hos Liv og Thomas, og de hadde også pizza på menyen. Krister og Linda har passet litt ekstra på meg mens Anders har vært i nord, og inviterte meg derfor på lørdag – tilfeldigvis enda en gang på pizza!
Etter en hyggelig middag og deretter tur med Linda og hundene kom jeg hjem i titida om kvelden. Nå merket jeg på kroppen at jeg burde legge meg med en gang, men var litt rastløs og ikke helt klar for å roe ned. Jeg svevde fortsatt litt etter den fine dagen min, og var derfor lett å overtale til en runde Age of Empires II – et dataspill jeg vokste opp med hjemme, og som Anders og jeg kunne spille sammen selv om han var i Nord-Norge. Dermed ble klokka godt over 0100 før jeg fikk lagt meg, men da var kroppen lei av at jeg ikke lyttet til den. Ny strafferunde fulgte umiddelbart. Først nektet den å sovne, deretter ble mentalt overskudd inndratt i flere dager. I dag(lørdag) har jeg fortsatt ikke det samme overskuddet som forrige lørdag, og har pent holdt meg på matta med kun halv arbeidsdag og flere timer hvile midt på dagen. Tilfeldigvis var vi invitert på middag hos Krister og Linda igjen, men det ble ingen tur med hundene etterpå.
Jeg må jo innrømme at jeg nærmest fortjente den siste smellen der jeg definitivt utviste mer vilje enn sunt vett, og at jeg mer eller mindre tok løpefart med hodet først inn i veggen. Mine hyppige møter med den berømmelige veggen er altså noen ganger svært så selvforskyldt. Samtidig trenger jeg innimellom å teste ut hvor den befinner seg. Etter nyåret vil jeg fortsatt påstå at den er lenger borte enn den var før jul. Og det kan jeg fortsatt glede meg over!
lyspunkt 