Et godt liv handler om balanse. Balansen mellom trening og hvile, glede og sorg, frykt og trygghet, energi og utmattelse, liv og død. Ingen kan være i vater hele tida. Heldigvis. For det er først når du har vært skikkelig sliten at det virkelig er godt å hvile, først når du har kjent sorg at gleden kan få skikkelig plass. Vissheten om at ingenting vil vare forsterker lyset, men den samme vissheten vil også redusere mørket. For alt kommer til å gå over.
Jeg har i det siste funnet mer og mer balanse i min hverdag. Når utmattelsen er så nær, blir gleden over energi mange ganger forsterket. Noen ganger tar det litt av. De siste ukene har jeg stort sett klart å holde meg unna veggen, og det er godt å kjenne på. Jeg har overskudd langt flere dager enn jeg ligger i sofaen, og jobber litt nesten hver hverdag. Trening begynner å bli mer rutine, og jeg har blitt mye flinkere til å komme meg ut døra. Humøret har stabilisert seg mer, men jeg jobber fortsatt med kosthold og magen. For en stund tilbake var jeg hos gastrokirurg på grunn av hemoroidene. Der lærte jeg at problemet egentlig bare består av arrvev med økt mengde blodkar ytterst i tarmveggen. Disse kan det lett gå hull på. For å redusere plagene fikk jeg satt et par strikk rundt disse blodkarene, som rett og slett stenger av blodtilførselen og fører til at blodkarene dør. For meg er det fortsatt mystisk at noe så enkelt kan hjelpe så mye. På tross av en særdeles smertefull biltur der jeg full av selvmedlidenhet jamret meg hele veien hjem igjen fra Hamar, og opplevelsen av å aldri å ha vært så nære å bæsje på meg, var det absolutt verdt det i etterkant!
Ellers kan jeg melde om at jeg er meldt inn i en prioritert gruppe for vaksine mot korona. Hvilken gruppe vet jeg ikke ennå. Jeg har også klart å forville meg inn i styret til Brystkreftforeningen under 45 – altså en undergruppe for Brystkreftforeningen for dem som er litt yngre og i en annen livssituasjon. 80% av dem som får brystkreft er 60 år eller eldre og nærmer seg pensjonsalder. For oss som er litt yngre blir det et annet behov, og mange har funnet mye trygghet og samhold i fellesskapet der. Fint å kunne bidra litt for andre også, selv om kaklehønenivået til tider er høyt også i den gjengen! Først prøvde de å rekruttere meg inn som ny leder, men det ble litt mye når jeg fortsatt jobber så lite som jeg gjør. Varamedlem er en fin løsning, der jeg både føler jeg kan bidra og det samtidig er rom for å trekke seg tilbake i kulissene. Sånn apropos balansegang 🙂
lyspunkt 