Bryllup

I helgen var bryllupet til herr og fru fyrverkeri: Sven Erlend og Ane Thea. Det var fullt program fra fredag til søndag, med grilling, leker, konkurranser, utendørs vielse, festmiddag, piknik, såpebobler, kaker, dans, taler, dikt, sang, latter og tårer, livemusikk og festing til langt på natt. En feiring som var paret verdig på alle måter. Når to så flotte mennesker gifter seg, gjenspeiler det seg i den store ansamlingen av usedvanlig flotte gjester. Jeg har fått lov til å hjelpe til med forberedelser lenge, noe som har gitt meg følelsen av å gjøre noe nyttig mens jeg har vært hjemme i koronatider. Derfor hadde jeg nokså god kontroll på det meste som skulle gjøres, og angrer bittert på at jeg ikke hadde på meg skritt-teller. Heldigvis var det aldri mangel på hjelp, og jeg vet ikke hvor mange ganger noen kom til meg og spurte hva de kunne gjøre for å hjelpe til.

Anders stod på og hjalp til, han også, og passet på å ta nok pauser til at han kunne ta vare på meg i tillegg. Ikke bare hadde vi vært i hvert vårt utdrikningslag(han med Sven Erlend og jeg med Ane Thea), men vi holdt også hver vår tale i bryllupet. Han hadde blitt bedt om å holde takk for maten-talen, og jeg snakket om hvordan Ane Thea og jeg lurte Sven mens han gikk på befalsskolen. Begge deler høstet mye latter, så det var mye mestring involvert.

Søndagen var jeg så sliten at tårene begynte å trille for den minste ting, og jeg måtte tvinge meg selv til å jobbe saktere for å unngå en skikkelig smell. Det var likevel verdt hver svettedråpe, for å se hvordan Ane Thea strålte hele helgen, og hvordan til og med Sven ble synlig rørt ved flere anledninger – det var belønning nok i massevis.

Reklame

Ny energi

Endelig er energien min tilbake! De siste ukene har jeg hatt både overskudd og energi, og humøret har vært på topp. Ikke bare for korte perioder om gangen, men vedvarende. Det er helt ubeskrivelig deilig! Flere ganger har jeg hatt høyt tempo, og fryktet at jeg skulle gå på en smell, men så har jeg sovet lenge dagen etter og våknet uthvilt med ny energi. Sånn har jeg ikke hatt det på så lenge jeg kan huske, og jeg nyter det til det fulle!

Når jeg setter meg ned og tenker etter kan jeg fortsatt ramse opp en lang liste med bivirkninger, medisiner, behandling og ettervirkninger av behandlingen. Her er noen av punktene jeg kommer på:

  • Hevelse i hender og ømme føtter hver morgen når jeg står opp
  • Tidvis dårlig søvn
  • Hetetokter og defekt indre termostat
  • Hevelse i venstre arm og hele underkroppen som jeg må bruke kompresjon, har gått opp en skostørrelse og minst en buksestørrelse(noe jeg fortsatt håper går over etter ett til to år)
  • Hyperaktivt arrvev under venstre arm som begrenser bevegelse av og til
  • Begrenset kapasitet i venstre arm som påvirker hvordan og hvor hardt jeg kan trene
  • Sterkt redusert grepstyrke og ørlite grann nedsatt fintfølelse i hendene
  • Total mangel på kondisjon og styrke(relativt, sett i forhold til tidligere)
  • Nedsatt hjertefunksjon
  • Tidvis ømme muskler
  • Hemoroider
  • Dysfunksjonelle slimhinner – overalt, som blant annet fører til rennende nese, diverse betennelsesreaksjoner i underlivet, og gjør at jeg må ta øyedråper opp til 6-8 ganger daglig
  • Krøllete hud under venstre arm, som gjør at jeg må nappe eller bruke nesehårstrimmer for å barbere meg under armen
  • Ødelagt brachialisnerve, som gjør at jeg er nummen i hele venstre triceps-område
  • Ømhet i venstre brystregion etter strålingen, ømfindtlig for klemming
  • Dårlig syn som gjør meg avhengig av progressive briller, og solbriller med styrke
  • Tannkjøtt som har trukket seg ned ved nedre fortenner, som aldri vil gro tilbake igjen, men som har gitt meg særs gode vaner når det kommer til tannhygiene
  • Medisiner som skal tas to ganger daglig, sprøyte hver fjerde uke og antistoffer hver tredje uke
  • Krøllete hår som jeg ikke har noen som helst kontroll over, og som i beste fall ser morsomt ut(ikke at jeg anser dette som noe stort problem, men det er vanskelig å pynte seg på en måte som gjør at jeg synes det ser bra ut nå for tida)
  • Fordøyelse på heisatur
  • Spiser ikke lenger rå løk
  • Dårligere neglkvalitet
  • Kortere øyevipper enn før(håper også at disse kommer tilbake etter hvert)
  • Totalforbud mot å bli solbrent, så må smøre meg med høy faktor i spesielt venstre del av overkroppen

Likevel er det ikke noe av dette som dominerer hverdagen min lenger. Når folk spør så svarer jeg at jeg har det bra, og jeg mener det virkelig! Så klart er det fortsatt skuffelser innimellom, som da jeg ikke klarte å holde tempoet til de andre mens jeg bar en sekk med utstyr på en bitteliten topptur i utdrikningslaget til Ane Thea, og jeg begynte å gråte i rørt frustrasjon da de andre kom for å hjelpe meg. Og etter siste økning av hjertemedisiner løp jeg plutselig 3000m ett og et halvt minutt saktere enn forrige måned. Heldigvis kom kroppen seg fort igjen, og jeg løp to minutter raskere i juli!

Med energien kommer også ambisjonene, og timeplanen begynner å nærme seg normalt aktivitetsnivå. Jeg merker også at det er mindre behov for denne bloggen, for informasjonsbehovet er ikke like stort nå som det går så mye bedre. Det ser jeg som utelukkende positivt! Jeg tenker å fortsette å skrive til jeg er ferdig med antistoffbehandlingen, og så ta en vurdering på om jeg skal fortsette eller ikke da. Det er fortsatt noen måneder igjen, avhengig av hvor mange utsettelser det blir med tanke på hjerteproblemene. Inntil videre fortsetter jeg å nyte min nye hverdag med overskudd!

Elverum B&B – åpen

Den siste uka har vært full av særs hyggelig besøk! Fetter Ivar var her i noen dager i forbindelse med NM i skeet-skyting (leirdueskyting), Ane Thea og Sven Erlend har vært innom flere ganger, Frank og Merethe tok en mat- og treningsstopp på vei gjennom området, og jeg har selv vært på Rena et par-tre ganger – hos Ane Thea og Sven Erlend for grilling og trening, og senest igår en tur til Hovdneset på middag. I tillegg har Anders reist til Oslo for helgen for å feire sin fetters bursdag. Jeg synes fortsatt at Oslo er litt for høy risiko til at jeg vil inn dit selv, og koser meg hjemme i stedet. Synes det er helt utrolig hyggelig at så mange tar turen innom når de er i området her. Vi liker begge to å være vertskap, og at folk kommer tilbake hit er den beste tilbakemeldingen på at vi klarer å gjøre det hyggelig for andre å være her.

Tema for uka har bestått i mat og trening, noe som passer meg utmerket! Denne uka hadde Flyfemkamplaget nemlig trenings-«samling». Forsvaret blir også påvirket økonomisk av koronasituasjonen, og vi har fått foreløpig stopp på pengebruk på landslaget. Derfor hadde vi en alternativ treningssamling. Hver av oss måtte sende inn treningsplan til godkjenning i forkant av uka, og så fikk vi beordring slik at de som hadde behov fikk hjemmel til å trene mer i arbeidstiden. Alle trente så hver for seg, og så hadde vi en felles samtaletråd på Messenger der vi delte bilder og informasjon. Jeg hadde den luksusen å ha Ane Thea i nærheten, og vi fikk noen fine økter sammen. Lørdag hadde jeg også selskap av Frank og Merethe, og vi trente samtidig etterfulgt av felles middag. Altså en vellykket treningssamling for min del!

Søndag løp jeg tre kilometers-test i regnværet. Det ble en nedtur, for nå har den økte dosen av hjertemedisinene(Carvedilol) virkelig slått inn. Ett og et halvt minutt saktere enn siste gjennomføring, og det er ikke på grunn av mangel på trening. Det var så vidt jeg klarte å løpe hele veien, og jeg hadde ikke noe mer å gi da jeg kom i mål på 21:37 – ny personlig rekord i lang tidsbruk på denne distansen. Jeg vet jo at det ikke er min feil, og at jeg har all verdens gode grunner til at det er slik. Likevel er det vanskelig å ikke bli skuffet over at utviklingen igjen går i feil retning. Jeg er stolt over innsatsen jeg legger ned, og at jeg faktisk gjennomfører disse testene månedlig på tross av forutsetningene. Jeg gleder meg over fremgangen jeg faktisk har, og at det ser ut til å gå riktig vei. Energinivået mitt oppleves å være tilbake til normalt nivå, og det er ganske stort i seg selv. Det hindrer meg ikke fra å felle noen skuffede tårer innimellom. Jeg trenger å få ut denne skuffelsen og frustrasjonen også, selv om jeg har fryktelig mye fint å fokusere på også. Det er ikke enten eller. Jeg klarer å romme både skuffelse og stolthet, tristhet og glede. Netto sluttresultat er uansett godt over på den positive siden, og det er det jeg tar med meg.

Gamle, trofaste

De siste tre ukene har gått unna, noe jeg ser på som utelukkende positivt. Den verste perioden i livet mitt var også da tida gikk aller mest sakte, men det er heldigvis flere år siden nå. Høydepunkter (utenom alt jeg rakk på Sørlandet) har vært tur på skytebanen, treff med Krister og Linda og Ane Thea og Sven Erlend, sommeravslutning med jobben som jeg ble invitert med på og dugnad med jaktlaget på Rena nå i helgen. Hele lørdag og søndag var jeg altså ute i skogen med motorsaga. Jeg var litt spent på hvordan kroppen ville respondere, for dette er hardere belastning enn jeg har hatt på lenge, og det var over 30 plussgrader ute i sola. Venstrearmen var ikke veldig fornøyd, og jeg fikk hevelse i hånda som varte helt til dagen etter, men bortsett fra det gikk det overraskende bra! Det beste var likevel å komme seg ut og føle seg nyttig, og se at det jeg gjorde gav resultater. Jaktlaget tok meg imot med åpne armer i fjor høst, og nektet å la meg betale for jaktdagene jeg ble med på under behandlingen. Nå er det godt å kunne bidra litt og gi litt tilbake.

Det ble mange kommentarer på at jeg nå har hår, og flere kjente meg nesten ikke igjen. Jeg har også blitt valgt inn som en av de «gamle, trofaste» jegerne som får garantert plass på jaktlaget første jaktuka til høsten. Det medfører også en del forpliktelser og utgifter, men disse tar jeg gladelig.

Av bivirkninger dukker det stadig opp noe nytt, det siste er nedsatt bevegelighet i venstre arm fordi arrvevet under armen har funnet ut at nervetråder er veldig gøy å binde seg fast i. Fysio og jeg jobber nå på spreng for å redusere effekten av dette. Hjertet hadde også lett nedsatt pumpeevne på sist kontroll, så nå har jeg doblet dosen på Karvedilol. Det positive her er at jeg i det siste har klart å komme høyere og høyere i puls på tross av medisinene. Kardiologen kommenterte at han ikke ville økt dosen så mye hvis dette ikke var tilfelle. Altså tar jeg det som tegn på at kroppen henter seg inn og tåler medisineringen bedre nå enn før.

I det siste har mange, helt uavhengig av hverandre, kommentert at man nå ser musklene mine igjen. Jeg merker det selv også, og det er utrolig godt å kjenne at kroppen min er på vei tilbake. Jeg har hatt så mye av identiteten min i treninga, så det er som å finne seg selv igjen. Det siste året har jeg fått en idé om hvordan det er å bli gammel med en kropp i forfall. Nå får jeg den utrolig sjeldne opplevelsen av hvordan det er å bli stadig yngre. Det er virkelig en gave!

Sørlandssommer

Endelig fikk jeg en ny tur til Karthaven. Det har jeg savnet siden planene ble endret i mars, og det gjør det enda bedre å komme hjem. Som Kjellfrid sa da de kom innom (for å hente blomster etter overproduksjonen som far har i drivhuset) i går: Det kan være hur bra som helst hvor man enn er i verden, men det er fortsatt noe eget ved å komme hjem. Det har hun helt rett i! Det er få steder, om noen, der jeg slapper av så mye, er så meg selv, og lader batteriene i så stor grad som hjemme hos far. Her er det nå full sommer, over 20 grader i skyggen og ikke spor etter en ellers kald mai-måned. Når man går ut døra her blir man omfavnet av grønt. Jorder, trær og busker, fuglekvitter og vindsus i trærne. Muligens også brekingen fra en sau som vil ha mat. Det er hundrevis av ting å finne på, utallige muligheter og mer enn nok av prosjekter å ta seg til. Samtidig kan man få roen ved å sette seg et stille sted og bare nyte tilværelsen.

Med sommer og sol kommer også solkremregimet. Jeg har totalforbud mot å bli solbrent i MINST ett år, og skal egentlig bruke sunblock i stråleområdet hele sommeren. Jeg bruker faktor 30, men smører meg omtrent en gang i timen når jeg befinner meg utendørs. Etter samtale med diverse leger og apotekarer kom jeg frem til at det er minst like bra, og å smøre seg oftere er bedre enn å dekke seg til med et tynt stofflag – som bare gir faktor 5-beskyttelse.

Håret gror som bare det – men blir mer krøllete enn noen gang. Min kontroll på det blir mindre og mindre, mens kallenavnene blir flere. Som min kjære nevø påpekte ligner jeg på rompa til hesten deres – en type krøllhårshest. Ellers bruker jeg oftest «mannlig nerd fra 80-tallet» – godt hjulpet av nye, runde briller som jeg måtte prøve mens jeg hadde øyedråper som bedøvet øyemuskulaturen… Men alt i alt skal jeg ikke klage når det er de verste utfordringene mine. I verste fall har folk noe å flire av når de ser meg 🙂

Alternativ hyttebursdag

Forrige helg skulle egentlig bli en stor hyttetur med alle som hadde mulighet av alle de fine folka som har satt preg på livet mitt. Det skulle være en ett års forsinket 30-årsfeiring, og det skulle bli en feiring av livet og av alle de gode menneskene jeg kjenner. Naturlig nok med tingenes tilstand ble det ikke noe av i år heller. Som med vær og vind er det helt ute av min kontroll, og derfor heller ikke noe jeg blir veldig skuffet over. Nå satser jeg i stedet på at alle gode ting er tre, og at jeg får feiret 30-årsdagen til neste år i stedet 😉

Feiring fikk jeg likevel, først ved rebusløp av Anders, som til min store glede har blitt en tradisjon for oss. I år tok han det helt ut, og jeg måtte helt opp på hustaket for ett av hintene. Til slutt endte jeg i boden og fant mitt nye søylebor, noe jeg har ønsket meg i lang tid 🙂 Bra start på dagen! Jeg fikk også flere telefoner med totalt tre bursdagssanger, og meldinger tikket inn hele dagen. Jeg pleier ikke å gjøre så mye ut av bursdagen min, så all oppmerksomheten var uventet, men selvsagt veldig hyggelig.

Om ettermiddagen dro vi med Krister og Linda til hytta på Sjusjøen, som vi var så heldige å få låne for helgen. Altså ble det hyttetur likevel, om enn som en mikrovariant av opprinnelig planlagt feiring. Maten var det gutta boys som stod for, og resultatet ble estimert vektøkning på minst fem kg per person i løpet av helgen. Både Krister og Anders står vanligvis for maten, og denne helgen slo de sammen kreativitet og inspirasjon til en skikkelig gourmet-bonanza. Alt i alt ble turen et meget godt alternativ til opprinnelig planlagt tur. Vi er tross alt fryktelig heldige, noe man ikke skal langt ut av Norge for å innse.

Nasjonaldagen

17. mai ble full av lyspunkter her i Grevlingvegen. Vi holdt på med forberedelser hele lørdag, og jeg var spent på om energien kom til å holde. Søndag ble en utrolig flott dag. Været ble bedre og varmere enn ventet. Vi hadde invitert noen vennepar på champagnefrokost ute i hagen, og ble på det meste 14 voksne! Hver husstand fikk sin «sone» å sitte i med egne pledd, hvert sitt håndkle på badet, og det stod håndsprit på buffetbordet. Anders grillet på bålpanna, og vi hadde tidenes matbord, godt hjulpet av REKO-ringen i Elverum(facebook-gruppe for å handle varer direkte fra bønder uten mellomledd og med mindre svinn), Grisegutt(navnet på en ullgris) fra Hovdneset som gjorde seg utmerket på grillspyd, hjemmesnekret potetsalat fra Krister og Linda og diverse velsmakende spesialiteter fra Sven Erlend, som mer eller mindre kom med et helt koldtbord på egenhånd.

Vi hadde pyntet hele hagen med flagg, Anders sørget for røykeffekter med bålpanna, vi hadde to samedrakter og to bunader representert, og Ane Thea og Ellen hadde tatt med blomster. Det ble skikkelig feststemning! Veteranbil-toget i Elverum stilte seg tilfeldigvis opp på andre siden av vollen fra hagen vår, og da vi oppdaget det stilte vi oss opp på vollen med flagg og tok en kongefamilie-hilsen til alle som kjørte forbi. Stor stemning! Klokka ett var alle på beina og sang nasjonalsangen, og gledessprederen og energibunten Ane Thea sørget for at noen få av oss gikk i tog rundt drivhuset. Utelek i form av krokket ble det også.

Som vanlig var det alle de fine folka som gjorde dagen så bra som den ble. Vi er virkelig heldige som har sånne rundt oss. Vi savnet overhodet ingenting, og det føltes som en ordentlig 17.mai. Det var herlig å se hvordan alle som kjørte forbi var kledd i dress og bunad, det var flagg overalt, barneskolene hadde hengt opp pynt og plakater i rødt, hvitt og blått. En ting er sikkert – man tar ikke 17.mai-feiringa eller nasjonalfølelsen fra oss nordmenn!

Det er slike dager som gjør alt annet verdt det for meg. Jeg hadde masse energi, og mye mestring i å klare å gjøre så mye som jeg gjorde – det var som å ha mitt gamle jeg tilbake i et par dager. De tre siste dagene har jeg ligget flatt og hvilt meg, og i dag føles hodet fortsatt som om noen har kjørt en stavmikser oppi hjernen min. Da er det ekstra viktig å minne meg selv på de gode dagene, slik søndagen virkelig ble. Ellers roter jeg meg ned i selvmedlidenhet og følelsen av at det meste er meningsløst. Det skjer noen ganger, men så lenge jeg klarer å huske at det er midlertidig, så bidrar det til at jeg setter enda mer pris på de gode dagene.

Første årlige mammografi

Forrige fredag hadde jeg den første mammografitimen etter diagnosetidspunktet. Dette skal jeg ha årlig, etter planen resten av livet. Jeg har ikke gruet meg nevneverdig i forkant, men noe spenning må det ha vært. Jeg kjente et lite sug i magen da jeg lå på benken og ventet på at legen skulle komme og ta ultralyd av venstre bryst og operasjonsområdet. Men det var først i bilen på vei hjem at reaksjonen kom. Da veltet minnene fra fjoråret over meg, og tårene fikk trille fritt en stund. På en måte også veldig befriende.

Jeg hadde også en samtale med kirurg etterpå, og de kikket på arrområdet og gav rom for å stille spørsmål. Igjen gjør alderen min at jeg får litt ekstra spesialbehandling, og jeg får tettere oppfølging enn om jeg hadde være over 60. Med andre ord føler jeg meg veldig godt ivaretatt.

Akkurat nå sitter jeg igjen på kreftenheten på Hamar og får behandling med Herceptin og Perjeta. Dvs jeg får det når de har blandet sammen kurene mine på apoteket her, og jeg er allerede omtrent to timer på overskudd. Jeg er heldigvis vant til forsinkelser, og har alltid med meg pc og annen underholdning. Det er en veldig fin anledning til å gjøre oppgaver jeg ellers ikke har tålmodighet til, fordi jeg her er lenket til dryppstativet og ikke kommer noen vei uansett. Tirsdagens ultralyd av hjertet viste stabile tall, noe som gjorde at kardiologen så mye mer positivt på utsiktene enn han har gjort tidligere.

Denne uka har generelt vært bra, og jeg synes å merke fremgang – selv om det fortsatt går frustrerende sakte. Her om dagen kjente jeg for første gang på lenge at jeg ble rastløs av å sitte stille for lenge – det var en ubeskrivelig herlig følelse, for den symboliserer for meg at jeg har overskudd på energi!

Koronafri

Fredag fikk jeg telefonen om at testen var negativ. Litt blanda følelser om akkurat det. På den ene siden er det fint å være offisielt koronafri, kunne møte folk igjen og særlig gjenoppta behandlingen på sykehuset. På den andre siden vet jeg nå fortsatt ikke hvordan kroppen ville reagert på viruset, og jeg må fortsatt se meg selv som i risikosonen. Det hadde jo vært fint å vite at kroppen taklet det så bra som den taklet forkjølelsen. Nå er det motsatt – en forkjølelse som gav Anders vondt i halsen i et par timer slo meg ut i over to uker – hvordan vil den da reagere dersom jeg får covid-19…

Ellers går ting sin rolige gang her hjemme. De første agurkene er allerede tre cm lange, og vi er nesten ferdige med såing og planting. Det er herlig å ha tid til å sette pris på våren og følge med på alt som langsomt blir grønt rundt oss. Kontrasten fra fjoråret er stor. Da stormet det som verst her hjemme, men vi kunne titte ut av og til og se at verden likevel gikk sin vante gang. Nå er stormen på utsiden, og vi sitter i ro og fred inne og observerer den.

Pandemien oppleves ikke lenger som en nyhet, og det har blitt normalt med alle tiltakene, selv om det noen ganger føles som om verden er snudd litt på hodet. De vi er mest glade i er ofte dem vi er flinkest til å holde avstand til. Det er blitt høflig å snu seg bort og ta en omvei når man møtes ute på tur. Når jeg skal inn på sykehuset blir jeg stoppet av vektere og må svare på en haug med kontrollspørsmål før jeg får slippe inn(all ære, for det må være en kjedelig jobb!). Kreftenheten er flyttet til et annet sted på sykehuset og splittet over flere små rom. Dagligvarebutikkene har brukt reklametiden på radio til å be folk om å handle mindre – dette var noe jeg ikke trodde jeg skulle få oppleve! Og isbilen har fått ny melodi! Ikke at det siste punktet er koronarelatert, men syntes det var artig så det fikk være med likevel 🙂

Videobursdag og test-terror

Mandag hadde Anders bursdag, og hele gjengen var invitert på feiring – via videochat. Litt vanskelig å dele kaken jeg lagde, men ellers veldig hyggelig 🙂 Anne var innom på avstandsbesøk på søndag og fikk servert middag ute ved bålpanna, så det ble en minifamiliefeiring da også. Alt i alt tror jeg Anders var godt fornøyd. Det er mye som kan løses på en god måte bare man har riktig innstilling.

For min del er jeg oppe og går igjen, og har så smått kommet i gang med trening også. Det er litt rusk i halsen som nekter å gå bort, og mandagens månedlige fastlegebesøk (for å sette monstersprøyta) endte med at jeg ble sendt til koronatesting i dag. Det var en opplevelse. I Elverum er testingen satt opp ved Helsehuset, og det er mange i sving for at det skal gå så fort og jevnt som mulig. De første man møter fungerer som parkeringsvakter med munnbind. Førstemann forklarte at jeg bare skulle åpne bilvinduet 10-15cm i tillegg til å gi meg kjøreinstruks. De neste to var trafikkvakter i en rundkjøring der vi skulle kjøre mot venstre for å ende opp på riktig side i forhold til testområdet. (Dette forutsatte selvsagt at vi kom i bil og kjørte selv). Halvveis rundt rundkjøringen var det satt opp et bittelite telt. Der stod det en tester i fullt smittevernsutstyr, av typen som ligner mest på en slag pustende romdrakt, og en i teltet for å hjelpe med det administrative. Her fikk man et info-ark i hånda, oppga navn og fødselsnummer, og fikk en vattpinne først i halsen og så langt opp i nesa.

Jeg hadde aldri gjettet at testingen skulle bli så ubehagelig. Jeg har gode brekningsreflekser, og måtte trekke meg unna i en fei da denne ble trigget. Heldigvis var det bare en brekning… Deretter fikk jeg konstatert at jeg antagelig har veldig trange neseganger, for hun fikk vattpinnen ikke langt nok opp og måtte prøve flere ganger og på begge sider. Det krevde størsteparten av mitt mentale overskudd å sitte i ro og ikke si noe, og tårene trillet i vei. I skrivende stund, en god halvtime etterpå, har jeg fortsatt vondt i bihulene og kjenner fortsatt avtrykket av vattpinnen. Nok en grunn til å holde seg frisk og smittefri!!

Resultatet får jeg om en dag eller to på telefon. Jeg holder sannsynligheten for å være lav for at det er covid-19, men det er fint å utelukke det da jeg nå har utsatt både mammografitime, ultralyd av hjertet og antistoffbehandling fordi jeg har hatt symptomer på halsbetennelse. Når det går ut over annen behandling i så stor grad setter jeg pris på å bli prioritert på testing. Fastlegen min er ellers helt fantastisk sånn sett. Hun behandler meg som en spesialpasient slik at jeg får timer utenom vanlige åpningstider, sykepleierne som jobber der tar meg ofte inn på et annet venterom og slår av en prat (på approberte to meters avstand), og når hun kommer sier hun likevel at hun gleder seg til mine timer fordi jeg er så positiv. Det er jo ingen sak å være positiv når man har en sånn fin person som fastlege!