Det er nemlig ikke bare over 20 liter blåbær som har funnet veien til fryseren nå, men også bringebær, solbær og rips! I helgen hadde vi besøk av Anne, og dro henne med oss på selvplukk. Det vil si, jeg dro med Anne og Anders, men de lot seg villig dra 🙂 Søndag kjørte vi til «Lille Italia» som Anders og jeg kaller det. Nærmere bestemt Mølstad gård på Nes – ei halvøy midt i Mjøsa. Dette er ei skikkelig perle, og er verdt turen bare for å se seg om, og evt ta en rundtur på Helgeøya. Mølstad gård har selvplukk på rips og solbær, og dyrker en del annen frukt – deriblant gule bringebær. De har en egen solbærtruck som de kjører rundt i vinterhalvåret og selger solbærtoddy fra. Supertrivelige folk, og vel verdt et besøk!

Etter solbærplukkingen besøkte vi en lokal restaurant som blant annet serverte en fantastisk pulled pork-burger. Vi var godt gjennom måltidet og snakket om hvor deilig det var at vi ikke trengte å stresse med noe siden Anne hadde bestemt seg for å bli ei natt til, og planla å bade på veien tilbake. Da kom Anders på at han hadde avtalt en visning av leiligheten, for omtrent en time siden… Det ble ikke noe bad på tilbaketuren – som forøvrig varte omtrent en time. Heldigvis var det over gjennomsnittet hyggelige folk som kom på visning!

I dag(mandag) var Anders tilbake på jobb, men Anne og jeg dro på bringebærplukking på Grimset gård i Løten. Også en skikkelig fin plass som åpnet for bare noen få år siden og som stadig utvider med kafé og bringebærsnurrer og lokal honning. Vi kom fram fem minutter over åpningstid, og måtte stå i kø for å få plass! Også her er folka skikkelig trivelige, og det er gøy å se at de lykkes.

Det krever en spesiell type mennesker for å drive slik de gjør på Mølstad og Grimset. Man merker det når man møter dem – de har en egen ro over seg, selv om de arbeider hardt. Det er hyggelig å komme tilbake, og de evner å få en til å føle seg velkommen selv om man bare snakker om administrative ting, uten at det går ut over effektiviteten. Helt herlig at vi har funnet to slike steder innen en time fra Elverum!

I morgen er det ny runde med Taxol, og jeg tror jeg begynner å bli klar igjen. Da jeg kom hjem i dag var jeg helt gåen, og måtte slappe av resten av ettermiddagen. Jeg har plukket blåbær om kveldene i tillegg til selvplukk-turene, og har ikke slappet av veldig mye de siste tre dagene. Deilig å ha mentalt overskudd og lyst til å gjøre ting igjen! Nå gjelder det bare å ikke bli altfor ivrig…

Andre taxol-kur er overstått, og nedtellingen kan begynne for alvor med bare 10 kurer igjen! Kroppen venner seg til ny kur, og ingen dager er like. Det går stort sett i mangel på energi, nærsynthet og litt hovne fingre og føtter. Føler meg også mye støl. Det beste er at jeg nesten ikke er tung i hodet lenger! Humøret er litt svingende, men jeg satser på at det går seg til etter hvert. Jeg trodde at det kom til å bli mye styr å dra inn til sykehuset ukentlig, men så langt virker det veldig greit. Og det er veldig motiverende å kunne telle ned så fort.

Dagene fylles fort, og jeg har mer enn nok å drive med når jeg har nok energi. Vi har kjøpt et lite drivhus som holder på å ta form i hagen, det bugner av blåbær i skogen og jeg har fått gjennomført første runde treningsskudd mot storviltprøven. Neste uke er det Jakt- og fiskedagene i Elverum, og samme helg skal jeg til Trondheim for å leie ut leiligheten på nytt. Litt spent på hvordan det blir med lang biltur og mye folk på noen få timer!

Dette innlegget handler aller mest om ei fantastisk dame: Inga. Ei av mine aller beste venninner, og definitivt ei som er verdt å skrive om. Jeg har mange flotte folk i livet mitt som er verdt å skrive om, men noen ønsker ikke å nevnes med navn, andre har jeg ikke spurt om jeg får lov til ennå. Jeg skriver generelt bare om dem jeg har fått lov av, og nevner dem da bare med fornavn. Med en far som underviser i nettverkssikkerhet kan man vel kalle meg miljøskadet. Jeg liker uansett å holde det ryddig.

Inga er en av de mest lettvinne personene jeg kjenner. Så lettvinn at hun tok toget til Lillestrøm en gang bare for å holde meg med selskap i bilen da jeg skulle flytte til Nord-Norge, og fløy tilbake til Sørlandet da vi kom til Bodø. Underveis havnet vi som førstehjelpere i ei motorsykkelulykke, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for hvem jeg satt i bil sammen med. I den anledning vil jeg også berømme førstehjelpsopplæringen jeg har fått i Forsvaret – jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle gjøre, og endte opp med å gjennomføre hjertekompresjoner i over en time. Dessverre uten hell, vedkommende ble erklært død på stedet. Inga og jeg snakket om det i etterkant, og det er ingen jeg heller ville hatt med meg. Hun evner å bevare roen, se rasjonelt på det og ser både egne muligheter og begrensninger.

Inga er så lettvinn at hun lånte seg bil bare for å kjøre meg hjem til Elverum fra Grimstad, med planer om å dra tilbake senest dagen etter. Og ikke nok med det: Hun laget munkeboller bare til meg, fordi jeg snakket om at jeg hadde lyst på! Moren hennes laget forøvrig deigen da Inga spurte om hvor lenge den skulle svelle – ingen tvil om hvor hun har det fra 🙂 Inga var også på besøk mens jeg var på Sørlandet, og syklet hele veien fra Lillesand til Karthaven på el-sykkel – en totimers sykkeltur hver vei.

Hun besøkte meg også i Oslo da jeg var inn og ut av Rikshospitalet i våres. Planen var å besøke meg i Elverum, men jeg slapp aldri fri fra undersøkelser, så da møtte hun meg i Oslo i stedet. Det var her vi forvillet oss inn på superkino for å se Captain Marvel. Da jeg betalte for kinobillettene syntes jeg nok det var litt dyrt, men konkluderte med at sånn var det vel i hovedstaden. Da vi kom inn – litt etter at reklamen hadde begynt og salen var mørklagt – fant vi ut at vi fikk hele første rad for oss selv, og satte oss der. Setene var enorme, og vi fant ved et heldig uhell ut at de kunne legges helt bak slik at vi fikk liggestoler – noe som passet ypperlig på første rad. Da reklamen var over kom ei dame kledd som flyvertinne ut, og første tanken var at «nå er det teknisk feil, og det blir ikke kino». Men nei, hun skulle bare informere oss veldig vennlig om nødutganger, hvor hun satt hvis vi hadde spørsmål, og at det lå pledd ved inngangen som vi kunne benytte oss av. Noe vi selvsagt gjorde umiddelbart. Da hun gikk, satte de i gang discolys i hele kinosalen, og så begynte filmen. Litt av en opplevelse!

Inga er lærer, og legger sjela si i jobben. Hun har en unik evne til å få kontakt med elevene sine. En periode jobbet hun mye med budskapene «har du bestemt deg, er halve jobben gjort», «har du en god plan i tillegg er du tre fjerdedeler undeveis» og «hvis du prøver og går inn for noe får du det til». Etter å tilfeldigvis ha diskutert med klassen hvor få matvarer du egentlig kan overleve på (egg som har nesten alt, og paprika for å legge til C-vitaminer), klarte hun å snakke seg inn i følgende utfordring: Bare spise egg og paprika i en hel uke. Hele klassen ble engasjert, de fant ut hvilke næringsstoffer man trenger og regnet ut hvor mange egg man må spise daglig for å dekke behovet. De laget en plan for gjennomføring av «eggsperimentet», og Inga filmet seg selv daglig den uka og delte med elevene. Og hun fullførte! Hvis det ikke viser ekte engasjement vet ikke jeg.

Så langt er bivirkninger: Sovnet i går ettermiddag da jeg ble akutt trøtt, og sov i to-tre timer. Våknet med litt hovne hender, men det gikk over igjen nokså fort. Absolutt ingen søvn i natt. MEN: Ikke noe ullhode, ingen kvalme, nærsynthet, smaksforandringer eller andre av de virkelig plagsomme bivirkningene så langt! Håper det holder seg sånn!

Ellers hadde jeg klart å dobbeltbooke meg selv for helgen. Skulle egentlig på hyttetur med Anders og gjengen, men nå har jeg besøk av min tyske fadder Frauke, og blir hjemme i stedet. Da får jeg besøkt Liv og Thomas på gården og muligens dra på selvplukk bringebær i morgen! Og jeg får litt mer ro til å se an bivirkninger.

Nå skal vi ut og plukke geitrams for å lage saft, og så er det opp til Hovdneset og spise reker hos Liv og Thomas! Finfin sommerdag! Ikke verst på dag to etter kur!

Tilbake på sykehuset. I dag blir en lang dag fordi jeg skal begynne med to nye legemidler. Det første er Herceptin(virkemiddel trastuzumab) – et antistoff som legger seg utenpå eventuelle kreftceller og blokkerer dem. Jeg får den fordi min krefttype var HER2-positiv. Dvs den har reseptorer utenpå cellene som kan blokkeres med nettopp trastozumab. Legemiddelet kan påvirke hjertet, derfor må man være inne til observasjon i seks timer første gang. Det er også grunnen til at jeg måtte inn til ny muga-test(hjerteundersøkelse) på tirsdag. Man ser også etter allergiske reaksjoner ved førstegangsbruk. Ellers skal den ha lite påvirkning heldigvis, for jeg skal få den i et helt år hver tredje uke.

Et par timer etter Herceptin får jeg den nye cellegiftkuren, Taxol. Denne har virkestoff paklitaxel, som man blant annet finner i barken fra barlind. Også her er de veldig obs på allergiske reaksjoner, så jeg må være her to til fire timer til observasjon første gang. De måler også blodtrykk en del ganger når jeg får dette. Regner med det er for å se etter tegn på allergisk sjokk. Vanlige bivirkninger er hårtap(så jeg slipper nok å barbere legger de neste 12 ukene også), flekker på neglene som til min skuffelse delvis kan forebygges med håndkrem, svakere negler, og prikking og nummenhet i hender og føtter. Særlig den siste bivirkningen er vanlig, og litt skummel fordi det kan bli permanent i verste fall. Hvis det blir for ille kan det være de velger å kutte ut resten av kuren før tiden. Krysser fingrene for at jeg slipper unna!

Akkurat nå ble sykepleieren nettopp ferdig med å koble meg til med Herceptin. Første gangen tar det halvannen time før hele posen er tømt, da de skal observere for bivirkninger over tid. Kjedelig! Heldigvis har jeg både med PC, tørre knekkebrød(antikvalmemat siden det fungerte så bra sist), sytøy og bøker. Og medisinboksen min. Har allerede tatt dexametasonen. Om en time kan jeg ta ranitidin og cetirizin. Alle er for å redusere eventuelle bivirkninger fra taxolen.

Om litt får jeg også besøk fra Frauke – min tyske fadder som har vært på norgestur i det siste. Hun kom med tog til Hamar klokken to i natt, og har sovet på en benk på togstasjonen før hun fant en buss til Elverum i femtida i dag morges. Da vi stod opp hadde hun lagt seg på pallesofaen ute i hagen. Snakk om å være lettvinn! Jeg håper hun velger å sove litt og i alle fall få seg en god frokost før hun kommer hit!

Et par lyspunkter fra Sørlandet før jeg går løs på ny kur i morgen:

Tirsdag forrige uke var Anders og jeg på kaféen Herlighed i Grimstad med alle gjenværende besteforeldre pluss en grandonkel. Praten gikk lett, maten var god og selskapet var godt. Heldigvis har både Anders og jeg veldig hyggelig familie, og det er lett å samles. Jeg var faktisk en av de første til å bli sliten. Det er veldig fint å kunne møtes på denne måten, og Grimstad er en fin by å samles i. Herlighed ligger ved gågata, og man har nok underholdning i alle turistene som trasker forbi på vei opp på shopping eller kafébesøk. Eller på vei ned til havna for å kjøpe softis og se på syklene til Dag Otto og Thor Hushovd som står utstilt i glassmonter. Grimstad er sykkelby – og det er vi tydeligvis stolte av!

Senere på dagen kjøpte Anders og jeg krabbe fra krabbebåten på brygga. Noe som resulterte i leksjon i krabberensing da vi kom hjem, med far som læremester. Han var kanskje ikke overstadig lykkelig over å måtte rense krabbene selv(noe jeg feilet i å fortelle om da jeg spurte om vi skulle ta med krabbe hjem til middag), men jeg var veldig fornøyd med å få opplæringen. Jeg har også konkludert med at heretter skal jeg bare kjøpe ferdigrensede krabber… Det viktigste er jo at man vet hvordan det skal gjøres!

Da er jeg på plass i Elverum igjen, og sykehusbesøkene er tilbake i hverdagen. Det har vært en fantastisk tid på Sørlandet. Jeg har mange fine lyspunkter å skrive om når ny runde med behandling starter denne uka. Egentlig skulle jeg begynt på ny kur i morgen, men fordi de hadde glemt å sette opp en hjerteundersøkelse (muga-undersøkelse), ble kuren utsatt til torsdag. Dette passer meg utmerket, da får jeg et par ekstra gode dager å nyte her i Elverum før det braker løs igjen. Jeg kjenner at jeg har fått ny energi av å være hjemme, selv om treningen har blitt satt litt til side fordi det har skjedd så mye annet. Sykehus-ferien har virkelig vært det ferier skal være – avkobling fra hverdagsmas og opplading av batteriene!

Nå er det mandag kveld, jeg har hatt en lat og fin dag. Jeg sitter ute akkompagnert av regnkonsert på det nye taket over uteplassen med fyr i bålpanna ved siden av meg. Solcelle-lyktene tenner seg en etter en nå som det blir litt mørkere, og Anders har sovnet ved siden av meg i pallesofaen. Heldigvis rekker internett-dekningen ut hit.

Jeg har også blitt hekta på en serie på Amazone Prime: Marvellous Mrs Maisle. En helt nydelig serie som Inga anbefalte meg, noe som resulterte at vi ikke gjorde særlig annet enn å se på den mens hun var her. Den foregår på 50-tallet og handler om ei driftig dame av jødisk herkomst som mer eller mindre ved et uhell ender opp som standup-komiker. Anbefales!

For meg er det ikke ordentlig sommer hvis jeg ikke får i alle fall én tur med sjekta. Sjekta er en 60(?) år gammel tresnekke (sjekte på sørlandsk), som vi har sammen med en vennefamilie. På mandag ble det offisielt ordentlig sommer. Herdis med hele familien, far, Anders og jeg dro ut til Teistholmen, et sted midt i Grimstads skjærgård med fin strand til ungene. Fire flotte tantebarn er litt av en gjeng å holde styr på, særlig fordi de er ute-unger og fulle av energi og fart og nysgjerrighet. Strand er derfor en perfekt lekeplass – i alle fall så lenge redningsvestene fortsatt er på.

På vei tilbake fikk vi en del krappe bølger. Jeg selv satt framme på båten og ble klissvåt. Jeg hadde glemt hvor gøy jeg synes det er! Bak i båten ble det derimot hylekor, da begge niesene mine syntes det var i overkant skummelt…

Jeg hadde sørget for å invitere oss alle på middag hos Hilde og Audun(de vi har båten sammen med), som disket opp med fiskekaker fra Fiskebrygga, nykål og sommerpoteter. Og som om ikke det var perfekt nok, ble det bringebær fra hagen og is til dessert! Veldig trivelig å være der som alltid, og ikke bare på grunn av maten. Vi dro på vinterferie årlig med hele den familien da vi var små, og har et nært forhold til alle sammen. Det er alltid hyggelig å treffes – uansett omstendigheter.

Noe av det fine med sommeren er bærsesongen! Jeg har vokst opp med en regel om å ikke spise bær utenom den norske sesongen, og da bare lokale bær. Jeg tror at det øker nytelsen mange ganger, både fordi man vet at sesongen ikke er lang, men også fordi når man først spiser bær er de så ferske og gode som de kan bli.

I år er det knallsesong for jordbær hjemme på gården hos far. Vi regner med at det er ca 1,5 kg per kvadratmeter – ca en og en halv gang så mye som jordbærbønder pleier å få(med forbehold om feilkilder). Vi har laget både jordbærcoulis, rørte jordbær, spist jordbær til dessert hver dag og tatt med hver gang vi har vært på besøk. Da Anders og jeg kom fram forrige onsdag fikk vi servert jordbær som første måltid. I dag (onsdag) vurderer vi å prøve å lage jordbær-/rabarbrasaft. Helt herlig! Jeg har mye glede av bær, både sanking og av å lage ting med hjemmeplukk.

Denne sommeren kommer visst alt på en gang. På mandag var vi på besøk og fikk servert bringebær fra hagen, og forrige lørdag var far og jeg ute en tur og plukket årets første blåbær! Om få dager kan vi plukke solbær ute i hagen. Til min store glede hadde far også laget hylleblomstsaft til meg, siden jeg ikke kom meg sørover før blomstringen var over. Blandet med farris er det verdens beste sommerdrikk!

Det er noe veldig tilfredsstillende med å ha fryseren full av hjemmesanket og hjemmelaget mat. I fjor sommer var Anders og jeg på diverse steder for selvplukk. Vi bor også på verdens beste blåbærsted, og i august hadde vi hele 60 liter blåbær i fryseren. Denne sommeren når ting ikke er en selvfølge lenger setter jeg kanskje enda større pris på at jeg kan nyte sankesesongen!

Endelig hjemme. Etter fire dagers konstant utsettelse, mange skuffelser, svingninger i form og humør. Etter en rolig morgen med pakking etterfulgt av tre kvarters fortvilet leting etter husnøklene som hadde gjemt seg i sofaen for anledningen. Etter sju timer i bilen, åtte og en halv episoder Hell’s Kitchen på iPaden til min helt Anders som kjørte bilen hele veien uten å klage. Etter en lang dag uten at jeg har gått på en smell, blitt forferdelig sliten eller kjent noe særlig til bivirkninger for første gang siden kuren. Etter å ha gledet meg så mye at jeg smilte konstant de første to timene på turen, og kjente det helt nede i tærne da vi kjørte forbi Skiftenes, gjennom mine kjære og kjente skoger, forbi elgtråkk og badeplasser, gamle nabogårder og hemmelige soppsteder. Så var vi – endelig – hjemme. Det var ubeskrivelig godt, og tårene stod i øynene på meg da vi kjørte opp innkjørselen.

Det er noe med hjem. Ingenting kan erstatte hjem. Når jeg tenker på hjem, tenker jeg på Karthaven på en lys sommerdag, med blomster i hagen og sommerfugler i lufta, fargerike solnedganger over vannet som man ser best fra vinduene oppe på badet, brisen i furutrærne over Julekista, sauene som leker på det grønne jordet om kvelden, lukta av natur og skog og liv, lyden av padleårene som drypper stille på en kanotur på Smedvannet.

Nå sitter jeg på kjøkkenet og hører på tikkingen fra kjøkkenklokka. Månen står på mørkeblå himmel utenfor, katten er ute for kvelden og freden har senket seg i huset. Akkurat nå er livet helt fantastisk. Uten at det er noen spesiell grunn til det. Jeg kan ikke forklare det. Men det er noe magisk og vidunderlig i det. Jeg håper alle får oppleve det å ha et sånt sted, som ikke bare er en posisjon, men som virkelig oppleves som alt det kan stå for, som man virkelig kaller for sitt hjem.