Mandag begynte med veldig mange oppgaver, men jeg ville ikke vært foruten. Litt sliten fra dagen før, men følte meg grei, og fikk både handlet, bakt tre kaker, hamburgerbrød og laget sjokolademousse, hentet noen ekstra håndklær, kjøpt ny gjesteseng og var til og med ute og sådde litt med Anders på ettermiddagen. Folk begynte å komme i sekstida, og det ble god stemning umiddelbart. Vi var totalt 17 stk, og heldigvis ble det bra vær så vi fikk plass til alle ute rundt bålpanna og utebordet som Anders har snekret. Alle bidro der det trengtes, og det virket som alle koste seg og minglet om hverandre. Jeg kunne i grunnen bare sette meg tilbake(når jeg klarte å la være å gjøre ting som falt inn i hodet på meg), og nyte det hele. Akkurat sånn jeg ønsket meg. Lavterskel, svært liten grad av finklær, folk som lager mat og har det hyggelig sammen.

Det var fire andre på landslaget som hadde bursdag rundt denne samlingen, så jeg hadde laget en bursdagskake til hver. I tillegg kom et vennepar med en nydelig gulrotkake. Og selv om jeg hadde prøvd å si at jeg ikke ville ha noen gaver fikk jeg gavekort både av Flyfemkampen på handlesenter og av nevnte vennepar(på friske fjes – massasje og kroppsbehandlinger – altfor fin gave, men ble lovet at jeg ikke skulle få noen ny før jeg fylte 40). Og Liv og Thomas kom med hjemmedyrket rabarbra, gårdsegg og lovnad om tur med en slags båter jeg ikke husker navnet på. Anders hadde laget festleker, med tre av bursdagsbarna som ble utfordret i tre kategorier: Presisjon, balanse og kommunikasjon. I hver kategori fikk en av oss valget om vi skulle ha en hær-, luft- eller sjø-utfordring. Konkurransene ble da: Koble sammen en TP-6 (gammelt samband brukt hovedsakelig i hæren) på kortest mulig tid (jeg vant), presisjonskast med kettle bells oppi en pallekarm (jeg var dårligst, men knuste pallekarmen…) og balansere med et brett oppå ei rulle.

Det ble også bursdagssang for meg – igjen klarte jeg å bli tatt skikkelig på sengen over dette. Og lettrørt som jeg er for tida klarte jeg heller ikke å holde tårene tilbake. Forsøket på å starte sang for de andre var heller mislykket. Men alt i alt: En særdeles hyggelig feiring!! Bare litt for lite tid å tilbringe med hver enkelt. Til neste år blir det kanskje storfeiring, da må jeg legge inn overnatting et sted 🙂

I går var det runde tre med cellegift. Snakk om antiklimaks!! Har hatt så mange fine dager nå i fin form, og så toppet med DEN feiringa. Da er det lite motiverende å skulle dra på sykehus igjen med vissheten om å være i dårlig form om kvelden. Ikke hjalp det at hele Flyfemkampen dro tirsdag morgen i tillegg. Men for en gjeng! Jeg hadde bedt om at det ble ryddet og at sengetøy ble tatt av. Og våknet til lyden av støvsugeren og at hele badet ble vasket.

Det ble generelt en skikkelig dårlig dag. Tårene kom lett og for ingenting, jeg var ordentlig sliten etter helgen, i tillegg til den mentale omstillingen fra hyggelig selskap, og god form til ny økt med behandling. Særlig når laget mitt skal på oppkjøring og nordisk mesterskap og jeg må sitte igjen hjemme. Det hører også med at nå er ikke behandlingen så ny og spennende lenger, men mer en trasig rutine. Sprøytestikkene gjør fortsatt vondt, jeg kan sitte og vente på at hjernen får en liten snurr på et tidspunkt, så kommer nysetrangen. Igjen – takk og lov for Anders, som tok seg fri fra jobb da jeg spurte om det for å kjøre meg. Og som pleide meg hele ettermiddagen etterpå.

Jeg har ikke vært så slått ut før, og heller ikke så kvalm. Antagelig en kombinasjon av dårlig matvalg (blant annet sjokolademousse før kvalmen slo inn) og at jeg var såpass sliten. Fikk sove et par timer på sofaen, og fikk også i meg mat etter hvert. Ble servert en tallerken med to salatblader på på et tidspunkt. Jeg begynner å forstå hva folk mener med at de blir helt slått ut. Jeg måtte hvile etter en tur fra sofaen til badet til kjøkkenet og tilbake til sofaen. Og da jeg skulle smøre meg et rundstykke føltes det som kniven veide en halv kg.

I dag er formen heldigvis mye bedre, selv etter en dårlig natts søvn. Høydepunktet var Heidi som kom på besøk med NYbakt brød(fortsatt lunkent), ekstra saltstenger, lovehearts og (siden hun også nektet å høre på meg) enda en bursdagshilsen! Jeg regner meg fortsatt som veldig heldig ❤

Fikk endelig vært med på treningsøkt i dag! Tre kilometers orientering, godt å komme seg ut med kart og kompass igjen i skikkelig skog. Men fikk kjenne på hvordan kroppen er påvirket! Bestemte meg for å gå de første postene, og heller sette opp farta etter hvert. Etter 200m var jeg oppe i 190 i puls, og skjønte fort at jeg ikke kom til å løpe noe særlig i dag. Med gjennomsnittsfart på litt over 3km/t var jeg i sone fire eller fem ca halve økta. Men – orienteringa sitter fortsatt, og jeg gikk mer eller mindre rett på alle postene. Et annet høydepunkt fra orienteringen var da vi satt og ventet på sistemann, og vinden blåste over ende et par mat-telt. Litt gøy når man får se sånne ting – særlig når det verste som skjer er at en kaffetrakter får en liten luftetur.

Litt skyting med luftpistol ble det også. Ikke så mange skudd, for jeg var nokså sliten, men kjente at teknikken og rutinene fortsatt sitter. Det er en veldig god følelse, spesielt nå når kroppen ikke er til å stole på ellers. Alt som fungerer som normalt blir en bonus. Fin skytebane med elektroniske skiver, vurderer å se om det er en pistolklubb på Hamar jeg kan melde meg inn i. Men på betingelse av at de bytter ut såpedispenserne. Den som var der i dag sprutet hvitt skum på buksa mi!

Ellers er det superkoselig med landslaget i hus, et par nye fjes og mange av de gode gamle. Ti mennesker rundt bordet til måltidene og særdeles god stemning. Jeg prøver å trekke meg unna og hvile når jeg kan, noe som ikke er lett når det skjer så mye gøy!

Jeg går hele tiden og balanserer aktivitet mot tåleevne. Det er ikke spesielt enkelt, og plutselig har jeg pushet grensene litt for mye. Sånn som igår, da jeg fløy rundt hele dagen, hentet flere håndklær, kjøpte ekstra gjesteseng, ryddet, vasket, handlet, leverte bil på verksted +++. Vi har nå fått huset fullt av landslaget i Flyfemkamp, som har treningssamling her før nordiskmesterskapet neste helg. Veldig stas! Men om ettermiddagen kjente jeg at lufta gikk ut av meg. Da folk begynte å komme i åttetida våknet jeg litt til, men det er mest fordi jeg synes det er så gøy at folk kommer. I dag var jeg fortsatt sliten, og måtte bite i det sure eplet og ta det fornuftige, men så veldig skuffende valget om å bli hjemme i stedet for å bli med på trening.

Det viste seg å være et lurt valg, for jeg fikk ikke noe energi tilbake før mot kvelden. Den ble til gjengjeld veldig koselig. Tacokveld med ti personer rundt bordet, oppvask som forsvant «av seg selv», og ikke minst bursdagsfeiring av vår kjære trener med is og hjemmelaget solbær- og ripskompott. Håper å komme sterkere tilbake i morgen, og forhåpentlig få med meg en orienteringsøkt!

Ellers har vi endelig fått poteter i jorda, og planlagt vekstskiftet i den nye terassehagen som Anders har bygget. Og så har vi økt overnattingskapasitet, så nå er det plass til åtte personer på gjesterommene våre totalt! I tillegg får vi lett plass til to til ute i varmboden i garasjen. Med andre ord: Bare å komme på besøk! 🙂

Jeg skal også feire 30-årsdagen litt forsinket på mandag. Veldig uhøytidelig med grilling og kake i hagen. Jeg har bare sagt fra til dem jeg vet er i området siden det er dagen før en arbeidsdag, og jeg vil ikke legge press på folk til å komme da. Særlig når huset er nokså fullt allerede. Men om noen som leser bloggen er i nærheten på mandag er det i alle fall åpent hus fra 1800, og masse kake 🙂

Jeg har en liste et sted over ting jeg kan skrive om når jeg ikke har umiddelbar inspirasjon. Hvor den befinner seg, vet jeg ikke. Så jeg får skrive om noe annet i stedet. Dagens skrivemotivasjon kommer vel hovedsakelig av at jeg egentlig skal rydde, men at det frister mer å skrive litt.

Igår var jeg med min nye nytilflyttede venninne på hennes årskontroll i Lillehammer. Etter brystkreft blir man innkalt en gang i året for undersøkelser. For mange er det vanskelig med årskontroll, for det bringer opp så mange vonde minner. Og frykten for tilbakefall henger over en. Jeg regner med at jeg kommer til å kjenne på noe av det samme etter hvert. Foreløpig har jeg nok andre milepæler å komme forbi. Det var i alle fall fint å kunne bli med og være litt mental støtte. Selv om legen viste seg å være litt dust.

Han mente antagelig godt, og virket i grunnen som en snill fyr, men det virket ikke som han hadde fått opplæring i hvordan møte pasienter på en god måte. Han hadde bestemt seg for hva det dreide seg om før hun hadde forklart ferdig, og avfeide påstander dersom han ikke hadde hørt om dem. På noen punkter kom han med direkte feilinformasjon, heldigvis var hun bedre orientert og kunne svare tilbake. Han jenket seg litt underveis. Men fremstod fortsatt mer arrogant og besserwisser enn han burde. Ikke var han av den gamle fastgrodde typen heller. Mer av en ung, kanskje litt usikker type. Jeg har tenkt å skrive en tilbakemelding og sende til sykehuset for å hjelpe ham. Som sagt tror jeg rett og slett han ikke var klar over hvordan han fremstod. Som lege har du en viss autoritet, og jeg tviler på at det er veldig god tilbakemeldingskultur der han jobber. Det satt en erfaren sykepleier til stede, men jeg har hørt at det ofte er et statusskille mellom sykepleiere og leger. Uansett setter jeg veldig pris på alle legene jeg har hatt med å gjøre så langt…

I dag leste jeg en artikkel i Aftenposten om Christine Koht, en komiker som har fått kreft med spredning og har laget en egen podkast om dette. Hun har fått høye kortisondoser, og har lagt på seg ganske kraftig. Hun sammenligner seg selv med Nord-Koreas overhode utseendemessig. En herlig innstilling når man kan spøke om sånt. Og det får mine ekstra tre-fire kilo til å bli latterlig lite til sammenligning.

Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å henge meg så mye opp i den lille vektøkningen. Men jeg merker jo daglig at noe er annerledes, at buksene ikke sitter like godt, at jeg har begynt å få love-handles i siden, og at jeg ikke er like komfortabel i tettsittende singlet lenger. En bagatell i det store bildet selvsagt. Og jeg kan le av det også. Men jeg gir det mer oppmerksomhet enn jeg trodde jeg ville. Fysio sier at ved brystkreft er det omvendt fra mange andre typer kreft. Folk legger på seg heller enn å gå ned i vekt, og mange sliter med å ta det av seg i ettertid. Så jeg jobber jo med å holde vekta stabil. Det er tross alt best – ikke for mye og ikke for lite. Hvis man har mulighet og overskudd til det så klart. Og det er jeg heldig nok til å ha inntil videre.

Nå har det gått åtte dager på rad der jeg har følt meg så godt som normal(!). Utrolig deilig, det er som en liten ferie midt oppi cellegift og annet mas. Jeg merker selvsagt at kroppen ikke har samme utgangspunkt på trening, og dersom jeg skal gjøre noe som krever mer enn fem hjerneceller på en gang går det fort litt i stå, men ellers er det ingenting som plager meg. Jeg hadde faktisk et øyeblikk der jeg hadde glemt alt om kreften, og ble overrasket da jeg så meg selv i speilet og oppdaget at jeg ikke hadde hår. Tar det som et bra tegn. Noen høydepunkter fra den siste uka:

• Lunsj med ei dame som jeg ble kjent med via brystkreftgruppa på Facebook som holder på å flytte til Elverum. Skikkelig herlig, sprudlende og positiv dame, veldig hyggelig å øke omgangskretsen her!
• Fredag var jeg endelig på besøk hos Liv og Thomas på gården igjen. Godt å komme seg ut av huset igjen, fikk nydelig mat (blant annet en bit av Grisegutt – en ullgris jeg har artige minner fra), og fikk med meg diverse planter og hønsemøkk hjem. Nå har vi en hel pallekasse full av bare oregano.
• Lørdag var vi i bryllupet til et vennepar. Fikk heldigvis telefonisk opplæring av storesøster om stryking av bunadsskjorte, og har aldri fått så bra resultat før! (Trikset er visst å fukte alt lintøyet, legge det i plastpose og så i kjøleskap over natten. Ikke rart jeg ikke har fått det til før…) Uansett – flott bryllup, Anders var toastmaster og fløy rundt som en ojoj, men gjorde en glimrende jobb. Han hadde på forhånd stilt krav til tidsbruk og underholdningsfaktor, og vi fikk høre at en av talerne hadde redusert taletiden fra 20 til 10 minutter. Jeg var veldig fornøyd med at min kake var den eneste som ble spist opp (takk til Merethe for den beste oreokake-oppskrifta!). Og kjøretøyet fra kirka var en Dingo (militært pansret kjøretøy), som bare bruden hadde førerkortet på 🙂
• Halve søndag og hele natt til mandag tilbrakte jeg foran pcen for å lese gjennom hele mappeoppgaven til Anders, som hadde innleveringsfrist mandag…
• Tirsdag hadde vi kortstokk-økt med Sjukt sprek-gruppa. Dvs hjerter, ruter, kløver og spar anga øvelse, hhv knebøy, utfall, rygghev og situps, mens tallet sa hvor mange repetisjoner. Når det kom et ess måtte vi ta fem burpees. Økta var ferdig når vi hadde gått gjennom hele kortstokken.

Jeg vil påstå at det går veldig bra alt tatt i betraktning. De siste par dagene har jeg følt meg nesten normal igjen, og det føles som om jeg takler den andre cellegiftkuren bedre enn den første, selv om all statistikk tilsier det motsatte.

Når det kommer til trening og egen fysikk derimot hadde jeg nok laget meg urealistiske forventninger. Da er det fort gjort å bli skuffet, noe jeg fikk kjenne på da jeg endelig prøvde meg på litt styrketrening igår kveld.

Jeg har alltid vært naturlig sterk, og hangups har vært mitt særkjennetegn. Med fare for å høres selvgod ut, men jeg sammenligner bare ut fra mitt eget ståsted. Når jeg er vant til å ta ti hangups uten problemer og uten å trene på det, er det veldig skuffende å innse at jeg kanskje klarer tre på rad. Da jeg prøvde å ta dips, kjente jeg at armene sviktet meg der jeg alltid har kunnet gi litt ekstra. På knebøy var det tungt å gjøre øvelser som jeg tidligere har varmet opp med. Det ble en reality check som jeg ikke var helt mentalt forberedt på, og etter en stund kom også tårene.

På en måte er jeg glad jeg kjente så sterkt på skuffelsen. Det betyr at jeg fortsatt er i kontakt med egne følelser. Det fikk meg også til å innse hvor mye jeg identifiserer meg med egen fysikk. Trening og styrke har vært en stor del av min identitet. Nå må jeg godta at den forandrer seg over en periode. Kanskje en liten sak i det store bildet, og jeg kan jo trene kroppen opp igjen senere. Men følelsene jeg har rundt det er likevel til stede enten jeg vil det eller ikke. Noen synes det er verst å miste håret, for meg er det evne til å være til nytte.

Jeg hadde lignende episoder i påsken, da jeg var nokså nyoperert. Vi skulle sette båten på vannet, og jeg ble bedt om å tre et tau under en planke, og innså at det var best å gi oppgaven videre til noen andre. Følelsen av å være ubrukelig og ikke til nytte var overveldende. Og da tantebarna ville leke og jeg ikke kunne delta på alt eller løfte dem, kaste ball eller gi dem fart på husken – det stakk i hjertet hver gang jeg måtte si nei. Jeg har alltid sett på meg selv som en ressursperson på praktiske og fysiske oppgaver, har alltid kunnet bidra når noen trengte hjelp.

Det har alltid vært viktig for meg å fremstå sterk – både fysisk og mentalt. Jeg visste ikke at min mentale robusthet og selvbilde var så avhengig av den fysiske. Men som jeg endelig har lært meg må jeg også godta de negative følelsene, først da kan jeg legge dem til side, og først da blir jeg hel som person. En klisjé, men det er jo en grunn til at de oppstår.

Siste eksamen i dag, i geologi og jordlære. Sist hjemmeeksamen var jeg opplagt og følte det gikk helt greit, og hadde lagt dagens forventninger deretter. I dag fikk jeg virkelig kjenne på «kjemo-hjernen». Se for deg hjernen som fabrikk, og tankene som små arbeidere. I dag hadde omtrent 90 % av arbeiderne brukket foten og humpet rundt på krykker. Oppgaveteksten på eksamen måtte mates inn et sted mellom fem og ti ganger før den kom frem til fabrikkledelsen. Det krevdes dobbelt så mange arbeidere som normalt for å produsere en setning. I tolvtiden mente alle arbeiderne at de jobbet for hardt og streiket helt til de fikk innvilget en tre timers siesta. Ikke hadde de egen fagforening en gang…

På den lyse siden: Jeg fullførte, svarte på alle oppgavene og leverte innen fristen(Takk til Anders som hjalp med litteraturliste helt på tampen). Og dette var siste hjemmeeksamen. Så lenge jeg består(og det skal det så vidt jeg har forstått ikke veldig mye til) så er det bra nok. Men jeg skal innrømme at det sitter lengre inne enn jeg trodde å være fornøyd med minste mulige stå-karakter.

Lørdag var en helt super dag. Jeg våknet opplagt og var klar i hodet, og dagen gikk som en drøm. Selvfølgelig klarte jeg å pushe meg litt for hardt, og fikk et par tunge dager i går og i dag. Men jeg angrer ikke på å ha deltatt på stafetten!

Selve opplegget rundt stafetten overrasket meg i omfang. Det var rundt 2000 deltakere, over 50 lag, og distansen som ble gått av alle totalt tilsvarte Norge på langs omtrent 11,5 ganger. Noe av det som slo meg var hvor mange engasjerte mennesker som var der, hvor mange som ønsket å si noe, bidra med noe, ha underholdning, legge til rette for andre eller bare slå av en prat og dele sine erfaringer. Organiseringen av alt sammen hadde ikke akkurat militær presisjon, men engasjement, frivilligheten og hjertevarmen veide opp for det. Jeg fikk treffe mange flotte mennesker og hørte om mange forskjellige skjebner. Dette var en arena der ingen ble dømt, men der det var normalt å få prøverørsbarn, være delvis sykemeldt eller trygdet på grunn av senskader, mangle hår, bevegelighet, eller bare det å leve med en kreft man visste ikke kom til å forsvinne.

Jeg forstår hvorfor det er viktig med slike arenaer. Det er helt fantastisk at så mange strekker ut armene, bygger opp under hverandre og løfter hverandre. Jeg opplever at jeg selv kanskje ikke har like stort behov for dette fellesskapet som mange andre har. Men det er fint å vite at det er der. Som en av talerne sa – det at andre står frem som fightere gjør at det kan bli lettere for andre å akseptere at de selv har kreft. Jeg møtte ei dame som hadde levd med kreft i 11 år, men i år var første gang hun var med som fighter.

Fighterne – altså de som har eller har hatt kreft – fikk skikkelig spesialbehandling. Et eget telt med matservering, egne taler, underholdning, gratis mat under hele arrangementet, en hel pose med giveaways, gratis t-skjorte for å nevne noe. Fighterne gikk også åpningsrunden på stafetten sammen. For meg ble det nesten litt for mye. Særlig at noe av opplegget ble adskilt syntes jeg var rart – jeg ville selv satt mer pris på å dele opplevelsene med de andre som hadde stilt opp. Men det er kanskje viktig for dem som ikke har så mange folk og så mye støtte rundt seg som jeg har.

En ettertanke er også hvor priviligert man blir når man får kreft. Alle er berørt av kreft eller kjenner noen som er det, alle vet hva det er. Derfor er det så lett å skape engasjement rundt det, og få så mange til å stille opp og si ja, bidra, tilrettelegge, jobbe som frivillig. Og det er kjempebra! Mange som var der hadde kreft lenge før det ble så kjent, og hadde savnet et slikt tilbud og fellesskap. De hadde følt seg ensomme og alene. Derfor vil jeg også sende ut noen tanker til alle dem som ikke har kreft, men annen alvorlig sykdom. Mentale helseplager, mindre kjente kroniske sykdommer, andre sykdommer med senskader. De møter ikke den samme forståelsen i hverdagen som det kreftpasienter gjør. Det er vel i grunnen litt urettferdig?

Denne helgen har jeg meldt meg på Stafett for livet, Ringsaker. Dette er en 24-timers stafett der hvert lag kan stille med fritt antall deltakere. Eneste kravet er at alle lag har noen på banen til enhver tid. Mange skaffer seg sponsorer som for eksempel betaler 1kr per runde som blir gått/løpt for laget. Hele arrangementet er i regi av Kreftforeningen, og handler om å markere støtte til alle som er og har vært berørt av kreft på en eller annen måte. At det varer i 24 timer skal være symbol på at kreften aldri tar pause. Banen er 400 meter lang, og mange velger å bare gå hele veien, gjerne sammen. Selve åpningsrunden er forbeholdt «fighterne» – det vil si de som har eller har hatt kreft. Jeg har også meldt meg på som fighter i år, da får man gratis t-skjorte og litt ekstra oppmerksomhet. Veldig inspirerende i følge mange, så jeg gleder meg til å prøve ut selv. Den siste runden går alle sammen, for å markere samhold og at hvert skritt teller.

I 2300-tiden om kvelden er det en lysseremoni der man tenner papirlykter og minnes dem man har mistet, samt inspirere til håp og styrke for dem som fortsatt kjemper. Det er også en del konserter, fotballspill, leker, spilltelt, mat-telt, og underholdning. Gjengen jeg reiser(som jeg for øvrig har blitt kjent med gjennom Sjukt-sprek-gruppa) med har med eget telt for laget, og jeg sitter på med noen som setter opp egen sove-lavvo på et campingområde. For dem som ønsker å lese mer, evt om noen vil donere noe(absolutt ikke noe press!), her er linker:

• https://kreftforeningen.no/stafettforlivet/om-stafett-for-livet/
• https://innsamling.kreftforeningen.no/stafett-ringsaker-2019/5-11064?utm_source=AB-share&utm_medium=social&utm_campaign=AB-share-COL-panel&utm_content=SoFu_Collection_Details

Skikkelig trøtt dag i dag. Fikk heldigvis sove mer enn i går, men to høneblunder i løpet av dagen var heller ikke feil. Etter at vi barberte av hodehåret har noe av det bestemt seg for å vokse ca en millimeter til, slik at det som er igjen fungerer nokså nøyaktig som hannkjønns-borrelås. Til større eller mindre frustrasjon hver gang hodet kommer borti puter, hetter, luer osv. Ellers kunne jeg barbere meg under armen med en negl i dag. Men det tynne, fine fingerhåret sitter fortsatt fast. Rare kroppen. Nesehåret holder også på å forsvinne, mens øyevipper og øyenbryn holder stand. Enn så lenge… Jeg hadde ikke ventet at det skulle være så mange småting å legge merke til med tanke på hårtapet, men klarer ikke å la være å bli fascinert.

Etter noen dager med kontinuerlige hetebølger med kuldedaler innimellom har kroppen også funnet ut at det var spennende å prøve en omvendt variant. Altså ikke produsere varme mesteparten av dagen, men plutselig slå til for å sjekke hvor raskt jeg kan få av meg klærne igjen.

I ettermiddag kom Kjetil og Liv Torunn med lille mini som endelig har blitt presentert ordentlig på en skikkelig sørlandsturné. Han kom til verden for ca ni måneder siden med et bonuskromosom, en skikkelig blid liten fyr som til sammenligning med mine kjære fire tantebarn ikke tar mer plass enn en undulat. Veldig hyggelig at de har Elverum som midtveis-stopp på vei mellom Trøndelag og Grimstad, slik at de kunne la seg overtale til å ta inn på Grevlingvegen bed and breakfast 🙂 En god kombinasjon av fine ting å fokusere på og at formen generelt blir bedre utover kveldene gjorde dette til en ordentlig fin avslutning på en ellers litt treig dag 🙂 Et par underholdningsmomenter for kvelden: Prøve parykkene mine på Kjetil(kanskje mest underholdende for oss andre), og la seg fascinere over hvor fengende takten fra en brystpumpe kan være.